Utover kvelden fikk jeg besøk av en venninne, og vi bestemte oss for å gå ut. Vi gikk ut, og valgte et helt annet utested enn før. Der satt vi og drakk og skravlet, og jeg snakket nok en hel del om hvor fantastisk det var å være alene, hvor deilig det var å bestemme alt helt selv.

Jeg skulle gå i baren og kjøpe øl, når jeg ble oppmerksom på at jeg fyr satt der og leste avisa. Jeg kjente han igjen som “han kjekke som jobber i den restauranten”, og selv om jeg stusset over valget om å lese avis, så bestemte jeg meg for at jeg var glad for å se han. Jeg hadde kikket på han flere ganger, helt siden jeg flyttet til byen for to år siden, men alle mine flørtende gester hadde blitt vennlig avvist, og jeg var sånn egentlig litt fornærmet for det. Men, med en hel del øl inne, så var selvtilliten min rimelig på topp, og jeg bestemte meg for å prøve å snakke med han.

Først prikket jeg han på skulderen, også spurte jeg om det virkelig var han som jobbet i den restauranten. Det var det, sa han, og jeg tror jeg spurte om han var sjef. Så snakket vi litt til, og jeg blafret med øyevippene mine, og gjorde meg så spennende, morsom og fin som overhode mulig. Jeg husker veldig godt når jeg bestemte meg for å høre om han ville sitte sammen med meg og venninnen min. Litt sånn “point of no return”-øyeblikk. Jeg visste at han kom til å si nei, men det var den første tirsdagen i ferien min, og jeg hadde ingenting å tape.. og, vel.. fyren leste avisa, liksom, sjansen var minimal. Så jeg ble faktisk veldig overrasket når han ville det. Litt sånn at jeg ble fnisete og nervøs, på en måte.

Han ble med meg bort til venninna mi, og det viste seg at de hadde møttes før. Praten gikk lett, og vi lo mye. Jeg husker jeg fortalte om popkornet som holdt på å sette leiligheten min i brann tidligere den uken, og jeg er ganske sikker på at jeg fortalte om biffen minst tre ganger. Jeg var ikke sikker på om han var noe for meg, før han sa følgende magiske ord: “Det er ingen av dere som røyker, vel? Jeg har lyst på en røyk, jeg.” DA visste jeg at dette var en mann jeg ville ha. Vi røyket, og kvelden fløy, og plutselig var det stengetid.

Jeg var ikke klar for å legge meg, og jeg gjorde alt jeg kunne for å få med meg venninnen min på nachspiel. Men så var det slik at hun ikke ville, men at han ville, og det var slik vi endte opp på verandaen min. Jeg hadde tolv øl i kjøleskapet, og vi drakk dem alle. Vi satt og snakket til det ble dag igjen, og vi snakket om alt. Om hvilke roller vi hadde i livet, hvordan vi var i forhold til kjærestegreier, hvordan vi hadde det på barneskolen… dere skjønner. En sånn samtale har man ikke med alle, det er spesielt, det.

Jeg måtte naturligvis på do etter å ha drukket så mye øl. Og da gikk jeg forbi stolen han satt på. Jeg bøyde meg ned, og vi kysset. Det aller første kysset vårt, og det var fint. Ingen forventninger om noe mer enn et kyss, bare et… godt, naturlig, vakkert, herlig kyss. Jeg smilte når jeg så meg i speilet etterpå.

Til slutt måtte kvelden ta slutt. Han ville ha nummeret mitt, og jeg ga det bort. Vel vitende om at han aldri kom til å ta kontakt. “Hvis du sender melding i morgen, så skal du sende på rim”, utfordret jeg han. Kanskje i håp om at det skulle bety at han ville skrive, kanskje for å være morsom.

Vi tok farvel, og jeg la meg smilende til sengs. En slik kveld hadde jeg aldri opplevd før. At det skulle klaffe på den måten, også med han. Han kjekke på restauranten, han kjekke!

Dagen etter våknet jeg, og jeg ryddet flasker, og slettet sporene fra det som hadde vært. Jeg var håpefull, men allikevel skeptisk til at jeg ville høre fra han igjen. “Jeg kan aldri dra dit og spise igjen”, tullet jeg. “At jeg aldri lærer.. man skal ikke blande gode matsteder og menn!”

På kvelden var jeg ute og spise med venninnen min. Vi oppdaterte oss om kvelden før, og jeg var tydelig på at jeg ALDRI kom til å høre noe. Nå var det jo mange timer siden han sikkert hadde stått opp, og han angret sikkert på alt som var blitt sagt, og kanskje han egentlig syns jeg var stygg. Plutselig pep det i mobilen, og der var det en lang melding med noe som skulle ligne på rim. Jeg smilte, gliste, hoppet litt på stolen. At han gjorde det!? At han ville..!? Men det sto der. Blant mange tulleord sto det at han ville møte meg igjen.

Og jeg visste at det hadde skjedd noe stort.

“Ja du, da, Mirakel. Har du bakt noe til jul enda?”, spurte hun. Og jeg ble så forfjamset at jeg lo rått, før jeg spurte om hun var seriøs. Og det var hun jo. Også ble jeg flau, og fortalte at jeg skal bake pepperkaker med søsknene mine snart, og at selv om det er ferdigdeig, så er det helt sikkert bra. Også satt jeg med dårlig samvittighet etterpå, og jeg tenkte noe sånn som “jeg er 28 år om noen dager! Folk forventer at jeg skal gjøre ting nå! Når skal jeg egentlig begynne å bake min egen lefse? Og når skal jeg lære meg de kakene som mamma lager? Alt kommer til å ende med meg, tradisjonene har stoppet her, for jeg beholder ingen av dem, og jeg er så egoistisk, og nå har jeg kjæreste, og jeg burde helt sikkert bake hundre melkesnipper og krumkaker, eller i det minste hatt røde gardiner i vinduet mitt! Og jeg har ikke juletre, alt jeg har er en plante som jeg har pyntet med juletrepynt, og det har stått der helt siden november, og det er egentlig noe man kunne funnet på en kebabsjappe, og nå blir det søren meg IKKE JUL…………!”  Også pustet jeg ikke på en god stund, og nå har jeg kikket rundt på facebook, og jeg innser at jeg er den ENESTE dama der inne som ikke stresser med lussekatter, husvask, kakebaking, personlig-gløgg-laging.. og sånn.

Så nå føler jeg meg rett og slett som en halv kvinne. Som at jeg ikke egentlig feirer jul, for når jeg pynta til jul, så tørket jeg ikke støv først, og jeg droppa bare advent, og gikk rett på det røde. Og jeg har bare spist risengrynsgrøt en gang denne førjulstida, og da var det fra Fjordland. Og de julekakene jeg fikk av mamma, er spist opp for lenge siden.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med alt dette. En del av meg har lyst til å bake masse greier neste uke, også skrive mange statuser om det, og legge ut bilder av hvordan jeg koser meg med gløgg og julemusikk mens jeg og mine nærmeste 40 venner spiser grøt lagd fra bunnen av, og en av dem finner en mandel, og jeg har kjøpt inn en skikkelig stor marsipangris.

En annen del av meg har veldig lyst til å vente med alt dette til neste år. Jeg har skrevet mine tre julekort, og jeg har pakket inn gaver med gråpapir og lekker pynt, og jeg har hørt på “Fairytale in New York” tusenvis av ganger. Kanskje det er sånn julen min skal være i år. Så får jeg være en ordentlig, hel kvinne en annen gang.

Ikke vet jeg, men akkurat nå opplever jeg facebook som ufattelig irriterende. En eneste status om hvor mye folk koser seg med bakst og sånn nå, så trykker jeg “liker”, kun for å kunne trykke på “liker ikke” etterpå.

“En gutt som er lei seg”, svarte han.

“Hvorfor er han lei seg, da?”

“Fordi noen ler, men det er ingen som har sagt noe morsomt”, sa han.

Han forklarer det på den vakreste, såreste, vondeste måten. Akkurat slik det er. Vi skulle hørt mye mer på barn, for de vet så mye om livet. Og vi skulle husket at de hører oss hele tiden. Når vi ler fordi de har gjort noe søtt, så er det ikke sikkert de forstår det. Kan hende de sitter og føler seg umåtelig små og utenfor. Og kanskje er det sånn for oss voksne også? En liten tankevekker.

Kloke pappa’n min, det er jo så sant. Og noen ganger kan det være en veldig god tanke!

Jeg: “Jeg er sær, jeg.”

Han: “Ja, det er du og.”

Jeg: “Ja.. jeg er glad du ikke blir lett flau over ting, for jeg vet at ikke alle hadde taklet å være kjæresten min sånn sett. Jeg eier ikke skam!”

Han: “Men det er jo det som gjør deg så flott!”

Ekte kjærlighet, folkens. Som tatt ut av en film! Han liker meg ikke på tross av at jeg er rar, han liker meg litt FORDI jeg er det! He loves me just the way I am.

Lykkelig nå.

Ti grunner til at det er fint at jeg har kjæresten min:

1. Jeg skal på kjærestetur i november. Og det har jeg da aldri vært på før. Og det syns jeg er spennende. Og jeg tror faktisk at det blir helt fantastisk å oppleve Dublin sammen med han, fordi jeg er sikker på at vi vil gjøre sånn noenlunde de samme tingene (se på slott og sånn, drikke øl, slappe av).

2. Når jeg finner morsomme ting (gjerne bilder som tar meg og min overfølsomhet på kornet…) på nettet, så har jeg en å sende link til.

3. Jeg sender nattamelding hver kveld. Og jeg tenker på den en stund før jeg sender den, sånn at jeg får frem det jeg vil si. Jeg får som regel noe fint tilbake. Og nå får jeg ikke sove uten å skrive den meldingen. (og det siste der kan kanskje skremme meg noen ganger, men egentlig vet jeg at det er fint at jeg tør å være så glad i noen at jeg lar de bety noe for nattessøvnen min.)

4. Hvis jeg har lyst til å gi en gave, et kort, en kake, en middag.. ja, da har jeg en å gi det til!

5. Jeg trenger ikke å kysse flere frosker, for jeg har liksom funnet prinsen min. *rødme*

6. Når vi ser film, så sitter vi alltid sånn at en eller annen kroppsdel er i kontakt med den andre. Det kan være en tå, en legg, eller hele kroppen. Det er uansett en herlig følelse.

7. Jeg har en som forteller meg at jeg er fantastisk, spesiell og god. Og jeg tror at han mener det. Og da får jeg bedre selvtillit, og har det dermed veldig fint med meg selv om dagen.

8. Jeg får utvidet horisonten min litt. Jeg har smakt sushi (yuk!), vært på rakafisklag på fancy restaurant (hvor jeg spiste biff…..), og jeg har sett ekstremt mange gode filmer. Det aller beste er kanskje at han har fått meg til å se på superheltfilmer. For en verden jeg har gått glipp av!

9. Hvis jeg har en dårlig dag, så kan jeg bare tenke på at jeg har verdens beste kjæreste. Så blir liksom dagen litt bedre igjen.

10. Jeg har en flott mann jeg kan ta med i selskaper. Dette er faktisk utrolig undervurdert! Alle disse familieselskapene er noe ganske annet nå..!

Men det var verre før. Som liten var jeg nemlig redd for det aller, aller, aller meste. Og nå skal jeg lage en topp-fem-liste. Og hvis jeg tør, så skal jeg illustrere med bilder. Men kanskje ikke på alle.

1. Jeg var redd for porselensdukker og andre dukker. Altså, ikke dukkene mine, men de jeg hørte om som vokste lange negler i løpet av natten, skrapte seg inn dører, og kuttet opp barn og spiste dem. Og sånn. Tror jeg var litt skadet etter å ha sett “Are you afraid of the dark” på barne tv da jeg var liten. Herlighet, jeg visste vel at jeg var det? Trengte ikke akkurat å fyre oppunder all frykten min?

Jeg skaffet meg faktisk en porselensdukke da jeg var liten. Hun het Amanda, og var snill. Men det var dessverre unntaket, er jeg redd. Kan forøvrig nevne at jeg hadde overnattingsbesøk av en venninne en gang, og at vi da måtte snu henne rundt (hun bodde på rommet mitt skammelig lenge, så glad var jeg i henne!), sånn at hun ikke kunne se på venninnen min mens vi sov. Da var vi i tyveårene.

2. Jenter med mørkt hår og i hvite nattkjoler. Som helt sikkert står utenfor vinduet mitt og vil inn. Spøkelser. Illustreres definitivt ikke.

3. Jeg var ikke så liten da Skrik-filmene kom, men siden ingenting noengang har gjort meg reddere, så må den på listen. Jeg har faktisk ALDRI i mitt liv vært så redd for NOE som jeg er for Skrik. Hater masker (ikke få meg til å snakke om klovnemasker!), hater kniver, hater folk som løper oppover i trapper, hater telefoner med rare stemmer, hater døden, hater blod. Ja, jeg hater absolutt ALT i de filmene. Jeg har ikke sett en eneste skrekkfilm etter Skrik-filmene, og jeg er fortsatt redd for at det skal komme en kniv gjennom veggen når jeg er på offentlige doer. Tør ikke å google den masken, så blir visst uten bilde her også.

4. Jeg hater stress, og jeg var like redd hver gang fragglene måtte forbi den søppelgreia (eller den himla hunden holdt på å ta dem! Å, jeg likte IKKE den serien!)), eller Joppe ble med toget langt vekk fra han gutten som eide han. Eller da de piggsvinene skulle over veien i “Flukten fra dyreskogen”, og de døde. Usj.. All sånn type spenning var rett og slett ikke noe for meg, jeg ville heller ha en litt rolig Tøydukke-Anna-stemning, tror jeg.

5. Hekser. Heksen i “Hans og Grete” gjorde et uslettelig innrykk på meg, og hun fikk meg til å drømme en svært vond drøm om at hun kom hjem til oss, prøvde å ta pappa’n min, også måtte jeg dytte henne inn i ovnen, hvor hun brant opp med et hyl. Jeg kan fortsatt, etter kanskje 22 år, huske hvordan det var å se henne brenne inne i ovnen. Det sier en del om nivået på skrekk, tror jeg.

Hva var du redd for da du var liten?

(La meg gjette…. denne damen?)

Jeg hadde på forhånd sett for meg hvordan jeg skulle bære. Er det en ting jeg kan, så er det jo å holde den lille jenta mi. Jeg bærer henne flere ganger i uken, jeg. Men ikke i en kirke, og ikke foran mange folk, og slett ikke i guds hus.

Så det var med skjelvende ben jeg satte fart mot alteret. Og jeg var ganske bekymret over å miste smokken hennes nedi døpefonten, og kanskje enda mer bekymret for akkurat hvor mye pupp som syntes når jeg bøyde med ned. Og jeg sa kanskje navnet hennes litt lavt, og det “ja”-et som bekreftet at jeg skulle være med på å oppdra henne i den kristne tro var kanskje nølende.. og kanskje jeg gjespet flere ganger, uten å huske å skjule det. Men jeg var en god fadder, og jeg klarte jobben min. Faktisk tror jeg at jeg gjorde det akkurat sånn jeg skulle.

Og det er jeg stolt over i dag. I dag har hun vært på besøk, sammen med sin aller beste mamma. Vi har tullet og ledd i sofaen, og hver gang hun smiler og ler sånn at hun hviner, da bare mister jeg alle sperrer. Jeg som hater å lage grimaser, som hater å synge (ja, jeg jobber i barnehage, ja, jeg hater sang!), jeg som hater-hater-hater å snakke på en sånn baby-måte. Vel, alt det er glemt. Det er nesten sånn at jeg får fylleangst etterpå, fordi jeg glemmer at det er folk rundt, og jeg glemmer at jeg høres helt fantastisk teit ut. Men jeg er jo så forelska, og jeg vil gjøre ALT for at den jenta der skal smile til meg. Det er ingenting som får meg til å føle meg bedre enn det. Ingenting.

Så jeg tar fadderoppgaven min på alvor. Jeg kommer kanskje ikke til å lære henne så mange bønner, og det er ikke sikkert jeg er den beste til å forklare om høytider eller den kristne historien. Men jeg skal be for henne. Til alle gudene som finnes der ute, sånn for å være helt sikker.

Hun skal få det beste, det aller beste. Det skal jeg sørge for.

Dere lurer kanskje på hva jeg bruker penn og papir til? Skal jeg skrive romantiske dikt, kjærlighetsbrev, mine memoarer, kanskje? Åneida. Lønn kom i går, og i dag er det tid for budsjett. Slik jeg gjør omtrent hver måned.

Mine budsjetter er ikke slik som de i Luksusfellen gjør det. De er ikke fulle av detaljer, de er ikke fornuftige, og de er slett ikke realistiske. Neida, jeg skriver Drømmebudsjetter. De kan aldri, aldri, aldri oppfylles, men jeg tror allikevel hver måned at DENNE gangen skal jeg greide det, denne gangen skal jeg ta ut penger hver mandag, bruke en tilmålt sum til mat og røyk, også skal jeg bruke hundre kroner på festligheter. Haha.

Det blir aldri sånn. Jeg er alltid blakk etter to uker, og jeg ligger alltid våken om kveldene og regner på hvordan det skal gå. Og det er ikke akkurat sånn at jeg har dårlig råd, det er bare at jeg suger i å bruke pengene mine på det som er fornuftig.

Uansett. Denne lørdagsmorgen har jeg troen. Jeg tror på at jeg skal bruke bittelite penger i uken, jeg tror på at en hundrelapp rekker laaaaaangt. Og jeg tror på at den byturen jeg planlegger nå etterpå ikke vil koste mer enn noen mynter. Det er litt godt å være naiv også.

I morgen er det dåp til det fantastiske tantebarnet mitt. Jeg skal være fadder, og jeg skal bære. Jeg har googlet dåp, antrekk til dåp, hva de forskjellige tingene heter (det er ikke dåpefontene, det er dåpefont! Som i skriften i Word!), hva en fadder bør gjøre, hva en fadder bør gi. Gave, og flere kort er i boks. Jeg har gave og kort hvor en kjæreste skal være med. Der står det “Fra Tante Monica og “. Jeg gleder meg til jeg skal få han til å skrive under, akkurat sånn de gjør i sex og singelliv. En ny opplevelse.

Jeg lurer på hvor dyp utringning man egentlig kan ha i en kirke, og jeg tenker på at det må være litt enkelt å ikke ha store pupper. Naturlig kløft er vanskelig å skjule, selv om jesus ikke syns det passer seg. Jeg har mange kjoler å velge mellom, men alle er brukt før. Jeg vil gå til Cubus, se om de har noe på salg der. Og jeg tror fortsatt at jeg bare skal bruke noen mynter i dag.

Ha en fin lørdag, folkene mine.

Han pleier å tulle litt med det, faktisk. Eller heldigvis. En gang sendte jeg en veldig søt melding om at hvis noe plaget han, så kunne han snakke med meg, for jeg var der for han. Han ante ikke hva jeg mente, og jeg forklarte at han skrev så korte meldinger, og derfor antok jeg at noe var alvorlig galt. I hans verden var grunnen noe sånn som at han hadde det travelt/mobilen var teit/han var sliten/han hadde ikke mer å si akkurat da. Mens jeg så for meg at han satt ensom og trist i sofaen, og hørte på Celine Dion og gråt. Hm.

Jeg ler av meg selv jeg også, men innerst inne vet jeg at jeg fortsatt reagerer på “ok”-meldinger. De er omtrent like ille som “ut-spørsmålstegn”-meldingene man får på lørdagskvelden. Men, og det er et stort men. Jeg er kanskje like dramatisk som før, og jeg blir kanskje livredd hver gang han IKKE kaller meg Småen i nattameldingen sin, eller IKKE skriver at han er glad i meg på noen dager. Det er bare en gigantisk forskjell! Jeg tør nemlig å si fra! (TO ganger har jeg gjort det! Det er to ganger mer enn jeg klarte i løpet av de to årene med Eksen!)

Jeg er ganske famlende når jeg først snakker om det. Litt sånn, unnskyld på forhånd, men jeg FØLER at du har noia igjen. (Legg merke til ordet “føler”. Gammelt sosionom-triks.) Og alt inne i meg skriker at jeg ikke må gjøre det. Jeg må smile og være snill, jeg må være den jenta han liker best, hele tiden, alltid, for hvis ikke kan han stikke. Jeg er livredd for å skremme han bort.

For i alle mine single år har jeg alltid lest, hørt og sett at man for all del IKKE må vise for mye følelser, kreve for mye, si for mye, føle for mye, tenke for mye. Også gjør jeg all of the above, liksom. Pluss litt til.

Men vet dere hva? Alt det der om det man ikke skal gjøre er bullshit! Jeg spurte han i dag, om han ble lei når jeg sier fra om det som plager meg. Og vet dere hva han sa? Altså, sensurert versjon: “Nei, det ville vært kjedelig om du bare nikket og var enig hele tiden”. Hah! Alle selvhjelpsbøker jeg noen gang har kommet over: selvantenn, dere har feil!

Jeg har lært følgende: hvis jeg skal være en kjæreste for noen, så må jeg få lov til å være meg selv. Også må jeg huske at hvis han ikke takler det, hvis han ikke tåler meg, ja, da er han jo ikke min type. Ikke sant?

Dette innlegget skulle jeg lest for mange år siden.