Å bli samboer

For tre uker siden hadde jeg og kjæresten Den Store Samboer Samtalen. Eller.. vi har vel hatt den et titalls ganger allerede, men denne gangen var vi helt edru, og det var ikke ment som en spøk. Han skulle reise bort, og jeg hater at folk reiser bort, og plutselig snakket vi altså om at vi ville bo sammen. Det var litt sånn.. “du vet alt jeg har sagt i fylla? Eh.. jeg mener det, da. At jeg vil bo med deg. Hvis du vil? Men hvis ikke du vil så er det greit, altså. Du må være klar, liksom. Eh..”. Bare at begge var sånn.

Det hadde skjedd noe magisk. Et eller annet sted på livets landevei hadde vi blitt klare. Klare for verdens største forpliktelse (foruten hund, barn og bryllup, kanskje). Vi som nesten fikk kvelningsfornemmelser første gangen noen spøkte med at vi kunne bo sammen. Vi som ikke sover hos hverandre på en hverdag, fordi vi liker så godt å våkne hos oss selv. Vi som ikke en gang skjærer osten likt, og slett ikke er enige om hva som er fint i pynteting-verden (FIGURER! FRA FILMER! Eller som han sier: LILLA BRØDBOKS!) Men, ja.. plutselig en dag snakket vi sammen, også var begge to klare, helt samtidig.

Vi kunne hatt mange gode argumenter. Det er billigere, vi får sett hverandre mer, og uten å måtte stresse med det (vi er jo i et forhold hvor jeg jobber mens han er hjemme, og han jobber mens jeg sover), vi kan ha en finere leilighet sammen enn vi klarer alene.. sånne ting. Men i bunn og grunn handler det om èn ting: vi vil ha et hjem sammen. Vi vil dele livet med hverandre, vi. Enkelt og greit, og veldig stort.

Etter å ha bestemt at vi skulle bo sammen, så kikket vi så smått på leiligheter på nettet. Men vi var jo Gullhår og Prinsessen på Erten i ett, så det ble vanskelig. Nei, den var for gammel, den hadde for lite bad, den hadde ikke veranda, der kunne man ikke ha bil, den var for langt unna sentrum, den ble for dyr, den hadde ikke god nok benkeplass på kjøkkenet. Ja, dere skjønner greia. Så vi regnet med at det ville ta tid.

Men forrige uke la en venn av meg ut en beskrivelse av alt vi så etter i en leilighet. Jeg skrev til henne, og vi avtalte visning. Og jeg hadde så sommerfugler i magen, fordi jeg tror jeg har en sjette sans, og jeg sa det sikkert tusen ganger, at dette måtte være riktig. “FØLER du ikke noe?”, spurte jeg han. “KJENNER du ikke at det er RIKTIG?”. Han gjorde nok ikke det, men han var med på visningen, og vi var vel bergtatt fra første stund.

To soverom, stue og kjøkken i ett (da kan jeg holde han med selskap mens han lager middag… høhø), stor veranda, garasje, helt nytt, fliser… alt, alt, alt!

Når vi skulle gå, så sa jeg det som det var. “Vi må vel snakke sammen før vi sier ja. Men vi sier ja.” Og heldigvis var han enig, og jeg kunne sende melding, og vips…

den aller første dagen i juli er vi samboere, og jeg er en samboer.

Fyttirakkern.

Jeg prøver å ikke stresse for mye, men jeg har kjøpt inn noen svarte søppelsekker i dag. Og jeg selger unna masse greier jeg ikke trenger, og jeg øver meg på å skjære osten på en annen måte enn jeg pleier. Og jeg tviholder på det store speilet mitt, og vet at jeg på en eller annen måte skal få plass til det i stua. Enda så feminint det er.

Ja. Men poenget var. Jeg skal bli samboer! 

(Bilde tatt på en av våre første dater. Jeg var så forelsket at jeg så hjerte-skyer.)

Hva jeg var redd for da jeg var liten

Jeg er kjent som “pysa” blant barna på jobb, og det er slett ikke helt urettferdig. For, ja.. jeg er redd for det aller meste her i livet. Jeg må gå unna når barna klatrer i klatretreet, jeg må tvinge meg selv til å ikke si “vær forsiktig nå, da!” hvert femte minutt, og jeg er fortsatt ikke helt trygg på mørket.

Men det var verre før. Som liten var jeg nemlig redd for det aller, aller, aller meste. Og nå skal jeg lage en topp-fem-liste. Og hvis jeg tør, så skal jeg illustrere med bilder. Men kanskje ikke på alle.

1. Jeg var redd for porselensdukker og andre dukker. Altså, ikke dukkene mine, men de jeg hørte om som vokste lange negler i løpet av natten, skrapte seg inn dører, og kuttet opp barn og spiste dem. Og sånn. Tror jeg var litt skadet etter å ha sett “Are you afraid of the dark” på barne tv da jeg var liten. Herlighet, jeg visste vel at jeg var det? Trengte ikke akkurat å fyre oppunder all frykten min?

Jeg skaffet meg faktisk en porselensdukke da jeg var liten. Hun het Amanda, og var snill. Men det var dessverre unntaket, er jeg redd. Kan forøvrig nevne at jeg hadde overnattingsbesøk av en venninne en gang, og at vi da måtte snu henne rundt (hun bodde på rommet mitt skammelig lenge, så glad var jeg i henne!), sånn at hun ikke kunne se på venninnen min mens vi sov. Da var vi i tyveårene.

2. Jenter med mørkt hår og i hvite nattkjoler. Som helt sikkert står utenfor vinduet mitt og vil inn. Spøkelser. Illustreres definitivt ikke.

3. Jeg var ikke så liten da Skrik-filmene kom, men siden ingenting noengang har gjort meg reddere, så må den på listen. Jeg har faktisk ALDRI i mitt liv vært så redd for NOE som jeg er for Skrik. Hater masker (ikke få meg til å snakke om klovnemasker!), hater kniver, hater folk som løper oppover i trapper, hater telefoner med rare stemmer, hater døden, hater blod. Ja, jeg hater absolutt ALT i de filmene. Jeg har ikke sett en eneste skrekkfilm etter Skrik-filmene, og jeg er fortsatt redd for at det skal komme en kniv gjennom veggen når jeg er på offentlige doer. Tør ikke å google den masken, så blir visst uten bilde her også.

4. Jeg hater stress, og jeg var like redd hver gang fragglene måtte forbi den søppelgreia (eller den himla hunden holdt på å ta dem! Å, jeg likte IKKE den serien!)), eller Joppe ble med toget langt vekk fra han gutten som eide han. Eller da de piggsvinene skulle over veien i “Flukten fra dyreskogen”, og de døde. Usj.. All sånn type spenning var rett og slett ikke noe for meg, jeg ville heller ha en litt rolig Tøydukke-Anna-stemning, tror jeg.

5. Hekser. Heksen i “Hans og Grete” gjorde et uslettelig innrykk på meg, og hun fikk meg til å drømme en svært vond drøm om at hun kom hjem til oss, prøvde å ta pappa’n min, også måtte jeg dytte henne inn i ovnen, hvor hun brant opp med et hyl. Jeg kan fortsatt, etter kanskje 22 år, huske hvordan det var å se henne brenne inne i ovnen. Det sier en del om nivået på skrekk, tror jeg.

Hva var du redd for da du var liten?

(La meg gjette…. denne damen?)

Dåp

På søndag var det dåp for det elskede tantebarnet mitt. Jeg har forberedt meg hele uka, og i helgen sov jeg dårlig. Veldig dårlig. Jeg la meg blant annet klokken kvart på ti på lørdag, sånn at jeg skulle bli opplagt til den store dagen. Også våknet jeg klokken tre om natten og var bekymret. Men, ja.. dåp er stort! Og det å være fadder er enda større! Og det å BÆRE er kanskje noe av det største jeg har gjort noen gang!

Jeg hadde på forhånd sett for meg hvordan jeg skulle bære. Er det en ting jeg kan, så er det jo å holde den lille jenta mi. Jeg bærer henne flere ganger i uken, jeg. Men ikke i en kirke, og ikke foran mange folk, og slett ikke i guds hus.

Så det var med skjelvende ben jeg satte fart mot alteret. Og jeg var ganske bekymret over å miste smokken hennes nedi døpefonten, og kanskje enda mer bekymret for akkurat hvor mye pupp som syntes når jeg bøyde med ned. Og jeg sa kanskje navnet hennes litt lavt, og det “ja”-et som bekreftet at jeg skulle være med på å oppdra henne i den kristne tro var kanskje nølende.. og kanskje jeg gjespet flere ganger, uten å huske å skjule det. Men jeg var en god fadder, og jeg klarte jobben min. Faktisk tror jeg at jeg gjorde det akkurat sånn jeg skulle.

Og det er jeg stolt over i dag. I dag har hun vært på besøk, sammen med sin aller beste mamma. Vi har tullet og ledd i sofaen, og hver gang hun smiler og ler sånn at hun hviner, da bare mister jeg alle sperrer. Jeg som hater å lage grimaser, som hater å synge (ja, jeg jobber i barnehage, ja, jeg hater sang!), jeg som hater-hater-hater å snakke på en sånn baby-måte. Vel, alt det er glemt. Det er nesten sånn at jeg får fylleangst etterpå, fordi jeg glemmer at det er folk rundt, og jeg glemmer at jeg høres helt fantastisk teit ut. Men jeg er jo så forelska, og jeg vil gjøre ALT for at den jenta der skal smile til meg. Det er ingenting som får meg til å føle meg bedre enn det. Ingenting.

Så jeg tar fadderoppgaven min på alvor. Jeg kommer kanskje ikke til å lære henne så mange bønner, og det er ikke sikkert jeg er den beste til å forklare om høytider eller den kristne historien. Men jeg skal be for henne. Til alle gudene som finnes der ute, sånn for å være helt sikker.

Hun skal få det beste, det aller beste. Det skal jeg sørge for.

Lørdagsmorgen-tanker

Nå sitter jeg ute på den perfekte, lille verandaen min. Jeg har kaffe, røyk, penn og papir. Byen har våknet mens jeg har vært her. Fra å være nesten helt stille, til å bli full av lyder. Butikker åpner, biler kjører, mennesker går forbi. Det er flere enn meg som er våkne tidlig.

Dere lurer kanskje på hva jeg bruker penn og papir til? Skal jeg skrive romantiske dikt, kjærlighetsbrev, mine memoarer, kanskje? Åneida. Lønn kom i går, og i dag er det tid for budsjett. Slik jeg gjør omtrent hver måned.

Mine budsjetter er ikke slik som de i Luksusfellen gjør det. De er ikke fulle av detaljer, de er ikke fornuftige, og de er slett ikke realistiske. Neida, jeg skriver Drømmebudsjetter. De kan aldri, aldri, aldri oppfylles, men jeg tror allikevel hver måned at DENNE gangen skal jeg greide det, denne gangen skal jeg ta ut penger hver mandag, bruke en tilmålt sum til mat og røyk, også skal jeg bruke hundre kroner på festligheter. Haha.

Det blir aldri sånn. Jeg er alltid blakk etter to uker, og jeg ligger alltid våken om kveldene og regner på hvordan det skal gå. Og det er ikke akkurat sånn at jeg har dårlig råd, det er bare at jeg suger i å bruke pengene mine på det som er fornuftig.

Uansett. Denne lørdagsmorgen har jeg troen. Jeg tror på at jeg skal bruke bittelite penger i uken, jeg tror på at en hundrelapp rekker laaaaaangt. Og jeg tror på at den byturen jeg planlegger nå etterpå ikke vil koste mer enn noen mynter. Det er litt godt å være naiv også.

I morgen er det dåp til det fantastiske tantebarnet mitt. Jeg skal være fadder, og jeg skal bære. Jeg har googlet dåp, antrekk til dåp, hva de forskjellige tingene heter (det er ikke dåpefontene, det er dåpefont! Som i skriften i Word!), hva en fadder bør gjøre, hva en fadder bør gi. Gave, og flere kort er i boks. Jeg har gave og kort hvor en kjæreste skal være med. Der står det “Fra Tante Monica og “. Jeg gleder meg til jeg skal få han til å skrive under, akkurat sånn de gjør i sex og singelliv. En ny opplevelse.

Jeg lurer på hvor dyp utringning man egentlig kan ha i en kirke, og jeg tenker på at det må være litt enkelt å ikke ha store pupper. Naturlig kløft er vanskelig å skjule, selv om jesus ikke syns det passer seg. Jeg har mange kjoler å velge mellom, men alle er brukt før. Jeg vil gå til Cubus, se om de har noe på salg der. Og jeg tror fortsatt at jeg bare skal bruke noen mynter i dag.

Ha en fin lørdag, folkene mine.

Verdens vakreste tantebarn!

Denne helgen er jeg husvakt og pusvakt! Jeg har gledet meg til det lenge, så selv om jeg våknet opp med mild fyllesyke, så var det faktisk stor stas å gå hundre oppoverbakker for å komme inn i et HUS! Jeg var lykkelig mens jeg lagde mat, jeg var lykkelig mens jeg spiste pizza sammen med Ariel (katten), jeg var lykkelig når jeg løp på badet og kikket på boblebadekaret (OH YEAH!!!!!!) og jeg var definitivt lykkelig mens jeg så tre episoder av “Flyplassen”.

Jepp. Min søster og samboeren har ting jeg ønsker meg. Ikke bare kan jeg tenke meg å ta med verdens herligste pus hjem, jeg vil også gjerne ha boblebadekar, oppvaskmaskin, sjokolademousse (jeg fant den i kjøleskapet, og jeg fatter ikke hvorfor de har trodd at den får bli der!), og.. TV!!!! Jeg har vært uten tv et år nå, og det går stort sett veldig fint - tv er egentlig mest en tids- og energityv for meg. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg savner det, all denne tanketomme avslapningen man kan kose seg med! Ja, man skal nok ikke se bort fra at jeg bestiller den helsikes Riks Tv-pakken etterhvert.

Men først: flotte bilder av meg og Ariel! Hun var faktisk ikke skeptisk når jeg kom i det hele tatt. Hun bare malte, strakk seg, også koste vi lenge. Jeg har tatt masse bilder av oss, og det er nesten så jeg rammer de inn. Verdens beste katt! <3

Brev til den lille jenta mi

Til den lille prinsessen min.

Du vet ikke hvem jeg er enda, tror jeg. Du vet ikke hvordan jeg ser ut, hvordan jeg lukter, hvordan jeg går eller hoster. Du vet ikke at jeg kommer til å bli en stor del av livet ditt, at jeg allerede elsker deg betingelsesløst, og at du er veldig viktig for meg – selv om vi aldri har møttes.

Jeg er tanten din. Eller, jeg kommer til å bli tanten din. Navnet mitt klinger bra med et “tante” foran seg, og jeg håper du kommer til å kalle meg det. “Tante Monica”. Du kan lage ting til meg i barnehagen, også kan du si “det skal Tante Monica ha!”

Men det er lenge til du er i barnehagen. Først skal du være i magen til søsteren min litt til. Du skal vokse deg stor og sterk, og akkurat når du føler at du ikke har plass lenger, så skal du komme ut i verden. I verden er det god plass til deg. Der skal vi vente på deg, hele familien din. Du kommer ut til verdens beste mamma og pappa. De gleder seg sånn til å se deg, og jeg kan se at de elsker deg høyere enn alt allerede. Du kommer til å få det morsomt i familien din, de er så gode på humor. Og du kommer til å være trygg og sett og inkludert, og jeg er sikker på at du bli et av de aller beste menneskene jeg kjenner.

Du kommer også til å bli irritert på at moren din er bekymret for alt, og at faren din tuller med alt, men du kommer aller mest til å føle deg utrolig heldig. Du kommer ut til verdens beste foreldre. Jeg vil også være der. Jeg vil vente på deg, antagelig sitter jeg klar med enda noen bamser, kjoler, smokker og leker. Og klemmer.

Og jeg kommer til å skjemme deg bort, lille prinsessen min. Du skal få alt, kjære deg. Alt jeg kan gi deg. Og jeg mener kanskje ikke at du skal få alle lekene du vil ha hele tiden, men jeg skal gi deg så mye annet. Jeg har så mye kjærlighet til deg allerede, det er en utømmelig kilde, og du kan få så mye du orker. Jeg kommer alltid til å ha et fang til deg, en klem og et kyss på kinnet. Du skal vite at hjemmet mitt vil være åpent for deg når du vil. Hvis du trenger å komme bort litt, så er jeg der. Hvis du trenger å snakke, så vil jeg alltid lytte til deg.

Jeg drømmer mye om hvordan vi skal få det sammen, lille jenta mi. Jeg drømmer om at du kommer hit og sover over, at vi sitter og ser filmer sammen, tegner, perler, leker med dukker og at vi til slutt sovner sammen. Jeg kommer til å snakke mye med deg hele tiden. Jeg vil få frem det aller beste i deg, jeg vil få frem den du er.

Du skal ikke være prinsesse hvis ikke du vil, vet du. Du kan være snekker også, eller brannmann. Jeg vil alltid akseptere det du gjør, så lenge du tar vare på deg selv. Jeg vil deg ditt beste, og du skal få utvikle deg til den du er. Og jeg vil passe på deg, sånn at du er trygg, men jeg skal ikke hindre deg i noe. Du skal føle deg fri nok til å bli selvstendig og trygg på deg selv. Jeg vil du skal være sterkere enn jeg er.

Jeg kommer til å skrive mange brev til deg, tror jeg. Det er så mye jeg vil snakke om, så mye jeg vil si til deg. Du må vite at jeg kommer til å være her, og at du er ønsket. Det er ikke bare mamma og pappa som venter, det er tante også.

Vi snakkes.

Klem fra Tante Monica.

Jul, jul, jul, jul, jul.

For å vise dere at jeg ikke bare står og griner når jeg pusser tennene, eller vurderer å kaste meg ned trappen, så kan jeg fortelle dere om det ene, store jeg tenker mye på om dagen. Nemlig jul.

Jeg tenker stort sett på det hele tiden. Når jeg står opp tenker jeg først på hva som har skjedd på facebook, så om jeg har fått noen meldinger, også tenker jeg at det snart er jul, at jeg har lyst til å ha på meg noe rødt i dag også, også får jeg sannsynligvis en julesang på hjernen sånn at jeg nynner “… for da skal alle sammen være glad…” (med feil melodi) altfor lenge. Jeg er så dårlig på tekster, så som regel husker jeg bare en liten setning, og alle vet at det er sånn som setter seg fast og ikke vil vekk igjen.

Jeg har vært sånn i to uker allerede, og det har resultert i en fiks ferdig juleleilighet. Ja, du leste riktig. Jeg begynte å pynte til jul i midten av november, og for noen dager siden var jeg plutselig ferdig. Det blir alltid sånn. Jeg skal “bare” ta frem noen lys, og vips så har alle nissene funnet seg en fin plass, jeg har hengt opp en liten julelenke rundt speilet og funnet frem nisse-kaffekoppen min. Jeg burde egentlig være flau over dette, sånn for å forsøke å bevare folks tro på at jeg er litt voksen, men i stedet oppdaterer jeg statusen min på facebook om at julen er fremme, og får merkelige blikk av alle husmødrene der inne. Oh well. Som en på jobb sa “DU ER EN SÅNN DU!!!! Alle andre blir sinte for at julepynten kommer så tidlig, men DU ER GRUNNEN TIL AT DEN GJØR DET!” Og det måtte jeg jo såvidt innrømme. Jeg liker ikke å spare på gode ting, og en måneds jul er altfor lite.

Vel, om ikke annet kan jeg skylde litt på jobben dette året. Joda, jeg har alltid elsket julen, og jeg har alltid gledet meg mye tidligere enn alle andre, men det har tatt meg til uante høyder dette året. Å jobbe i barnehage betyr jo at julen kommer når vi vil (og vi tanter liker å være tidlig ute), og at det faktisk er lov til å høre på julemusikk i midten av november. Ungene aner jo ikke at det er lovlig tidlig, de bare lurer på hvorfor det er så mye julestemning i barnehagen, og ikke ellers. Og det kan man jo bortforklare med at andre voksne ikke har skjønt at julen har kommet enda.

Så, ja, vi er godt i gang i barnehagen. Denne uken har vi hatt juleverksted hele uken, og det vil si at vi har hørt på musikk, sunget, laget gaver, snakket om gaver og Petter Nisse (la meg komme tilbake til den fyren en annen gang… han fortjener et eget innlegg….), og generelt vært fryktelig.. julete. Jeg har hatt som mål å bruke noe rødt hver eneste dag denne uken, og det har jeg klart. De andre voksne syns nok at jeg er rar, der jeg dukker opp med julesløyfe og kirsebær-øredobber. Men ungene syns det er bra, de har selv begynt så smått å bruke julekjolene sine. Jeg er glad vi er like.

Så forsøker jeg å ignorere mistanken om at jeg atter en gang får altfor høye forventninger til jul/bursdag (jeg har bursdag lillejulaften, noe jeg skamløst bruker som unnskyldning for at jeg er blitt litt gal etter denne høytiden), og at jeg også dette året ender med å bli skuffet over at ikke alt er perfekt. Kanskje søskenbarna mine kommer midt under “3 nøtter til Askepott” i år også, kanskje middagen blir for stille, kanskje vi kommer til å savne morfar så mye at det bare blir trist, kanskje mormor eller mamma er humørsyke (vi er i slekt, ja), kanskje lillebror er fjortiss, kanskje jeg kommer til å føle meg tragisk som er singel (IGJEN), kanskje pappa har lyst til å erte meg til jeg blir snurt, kanskje jeg har eggløsning eller mensen.

Uansett.

God jul!

Lapper fra jeg var ni år

Da jeg var 9 1/2 år skrev jeg små lapper til meg selv. Og i dag, 17 år senere, ler jeg så jeg griner av dem.

Jeg var sint på søsteren min fordi hun hadde kløpet meg i armen.

Jeg og søsteren min utviklet en Alvorlig Forelskelse (jepp, det står så på den ene lappen) til Runar og Arnar Halldorson i The Boys. Men det er ikke så lett å like noen når vennene dine ikke gjør det samme! De kan jo ha en anelse, mener jeg. Haha!

Her er et bevis på at jeg alltid har laget liksomord når jeg har sunget, helt fra jeg var ganske liten. “Oh Carol, I’m goraful”, faktisk. *ler*