“Der er han”, sa han rolig, og han smilte…
Jeg ble litt febrilsk, for jeg så ikke, men plutselig så kunne jeg se den. Lysende gul kom den kjørende, og denne gangen visste jeg at det var min ambulansesjåfør som satt der. Nå ble jeg ganske rørt, og jeg kjente at tårene presset på med en gang, selv om jeg prøvde å ikke gråte. Jeg viftet med hendene foran ansiktet, og jeg tror at jeg gjemte meg litt også, og etter det som virket som en evighet så jeg at ambulansen var fremme. Og jeg så en mann, og jeg visste at det var han.
Nå spurte jeg om jeg kunne gå og møte han, og det fikk jeg lov til, og da gikk jeg fort mot han.
Og det uttrykket han hadde i ansiktet gjorde meg bare enda mer rørt, for han virket liksom så beveget han også, som at han skjønte at dette betydde så mye for meg, og jeg husker ikke om jeg spurte om jeg kunne ta en klem, eller om jeg bare gjorde det, men jeg tok ihvertfall verdens lengste og beste klem. Det var en sånn klem hvor alt bare forløses, på en måte.
Jeg husket alt som skjedde for tre år siden, og selv om han så litt annerledes ut enn jeg husket, så var det han. Og bare det å se han, holde han, og vite at det var mannen som hjalp meg så veldig den gangen jeg trodde jeg skulle dø… det var så ubeskrivelig sterkt.
Etter å ha snakket bittelitt sammen, så reiste vi bort til en veikro. Jeg fikk lov til å sitte i ambulansen, og fra nå av glemte jeg at det var kamera og tvteam der. Jeg visste jo at de var der, og de var en viktig del av opplevelsen min (uten dem ville det ikke vært like magisk som det ble!), men nå ble fokuset mitt på ambulansesjåføren.
Vi kom frem til kroen, og vi fikk vaffel og brus, og nå skulle vi få snakke litt selv, sa Rajan og Hung, de skulle trekke seg tilbake, og heller intervjue oss senere. Og jeg trodde at da kom det til å bli stille, fordi vi hadde jo skravlet masse allerede i ambulansen, vi hadde liksom sagt så mye, og jeg visste ikke helt hva vi skulle si. Men heldigvis var ambulansesjåføren min, som jeg nå fant ut at het Erik (et kort og enkelt navn, sånn som jeg trodde!), akkurat sånn som meg. Putt på en femmer, og vi skravler i kor, liksom.
Og vi hadde bare verdens fineste prat, syns jeg. Jeg fikk sagt alt det jeg hadde lyst til å si (hadde jo forberedt meg litt, men var redd jeg kom til å glemme mye), og han ble oppriktig takknemlig over all den skryten han fikk. Jeg la veldig vekt på at jeg hadde tenkt på han, at han hadde gjort alt så riktig, at jeg ville si takk, at jeg aldri ville glemme han, at han kan være stolt av seg selv, at jeg har lurt på hvordan han har hatt det rundt alt som har skjedd i Oslo det siste året, at jeg har brydd meg om han, på en måte. Og han ble glad, og han sa at han ble rørt. Vi snakket litt om ulykken også. Det er jo ikke sånn at han husker den, og for han var ikke den noe dramatisk heller (tenk på det.. der lå jeg og trodde jeg skulle dø, også er den rett og slett ikke dramatisk.. man kan jo tenke på de som opplever noe dramatisk da.. hvor grusomt og jævlig det må være!), men han visste litt, og han hadde lest bloggen min. Jeg husker egentlig ikke så mye av hva han sa om den, men jeg husker at han sa at han var glad for at jeg hadde holdt hånda hans. At det var viktig for han å være den omsorgsfulle og trøstende. Og det var litt fint, for det med hånda har jeg også tenkt mye på, at jeg var glad for at jeg fikk holde den.
Ellers snakket vi jo om tiden etterpå, at jeg brukte han som en flukt når jeg ikke fikk sove. Og snille mannen, han ble slett ikke skremt, sånn som jeg trodde. Han ble glad, han, og han syntes det var fint at jeg hadde fått hjelp av han mye lenger enn de minuttene han var i livet mitt. Så det syns jeg var fint, for jeg har jo følt meg som en stalker-dame, liksom. Men så har jo han kjæreste, og jeg fikk sagt at jeg har kjæreste, så da tror jeg han forsto at dette var for tre år siden, og ikke nå, at akkurat den biten var veldig over.
Vel, etterhvert kom Rajan og Hung inn i samtalen igjen, og de stilte litt spørsmål om hvordan det var, hvorav begge sa at det var bra, fint, sterkt og rørende, også fikk jeg lov til å gi gaven. Jeg hadde kjøpt en superhelt-kopp og et superhelt-kort. Kortet måtte han lese høyt, og det var egentlig litt rart å høre noen andre lese det jeg hadde skrevet. Men det var fint, og det minnet sitter ganske sterkt i, merker jeg. Og han ble jo så glad for koppen, sånn helt på ordentlig. Han latet ikke som, og det var helt tydelig at budskapet mitt kom frem. Når han trenger å minnes på at han er en superhelt, så skal han drikke fra den koppen. Og det syns jeg er litt fint, at han liksom får noe han kan huske meg med. Jeg kommer alltid til å huske han, og nå kan han huske meg også.
Så var opptakene plutselig over, og vi var ferdige. Det var veldig rart, og egentlig litt trist. Erik tilbydde seg å kjøre meg til Oslo S, og dermed ble det avskjed med det flotte Migrapolis-teamet med en gang. Og jeg skal ikke juge, jeg syns det var skikkelig trist. De har fulgt meg på noe som har betydd utrolig mye for meg, uten dem ville jeg jo aldri fått opplevd det her, og de har støttet meg på en utrolig fin måte hele tiden. Så det var vel nesten så jeg fikk litt tårer i øynene da også, merket jeg. Men så er jeg jo så heldig at jeg har fått to av de på facebooken min nå etterpå, så da er de der liksom litt enda.
Så reiste vi da, ambulansesjåføren min og jeg. Vi snakket sammen hele tiden, for vi hadde fortsatt mye å snakke om, og jeg merket at vi hadde flere ting i felles. Han er en sånn type som er et forbilde. Engasjert, klok og med et positivt syn på livet. Han er åpen og humoristisk, og jeg er helt sikker på at jeg hadde funnet tonen med han om jeg hadde møtt han helt tilfeldig på en fest også. Og det er jeg så glad for. At han er et godt menneske, ikke bare som ambulansesjåfør.
Når vi kom frem til Oslo S, så var det litt rart og kanskje litt vondt å si hade, men så ble vi enige om at vi kan ta en øl sammen i Oslo en dag, og at vi skulle bli venner på facebook, så da visste jeg at det ikke var helt over, og da ble det litt lettere. Vi tok en rask klem, også kom jeg meg ut. Og alt jeg tenkte var at, han var like mye redningsmann nå som den gangen for tre år siden.
Og det var vel da jeg pustet, tror jeg.
Her sitter vi på veikroa.
Filming fortsatt.
En stk. lykkelig Mirakel, og en stk. utrolig hyggelig ambulansesjåfør!
Og her er alle sammen samlet. Flott gjeng, og jeg er så stolt over å ha fått være med disse folkene! Hvis noen av dere leser: tusen millioner takk for en dag jeg aldri kommer til å glemme. Dere er fantastiske.
I går var det endelig tid for at jeg fikk se hvordan møtet med helten min ble vist på tv. Jeg hadde eksamensnerver hele dagen, og skalv vel stort sett som et aspeløv fra morgen til kveld. Men så gikk det jo bra!
