Om fire dager er jeg godt i gang med flytting. Mine ting skal blandes med hans ting, jeg må begynne og skjære osten på kortsiden, og tannbørstene våre skal stå sammen hver eneste dag. Det er mange tanker rundt en så stor forandring i livet. Jeg gleder meg, jeg fantaserer, jeg kjenner at det er riktig, jeg elsker enda høyere for hver dag, og i helga ble jeg rett og slett skrekkslagen av panikk. “Hva skrev hun der?!”, tenker du kanskje. “Er det ikke alltid bare Riktig??? Med stor R?” Joda, svarer jeg. Det er det. Men fy søren, så skummelt det er allikevel.
Det begynte på forspiel på fredag. En fyr spurte om vi var ferske, eller om vi bare var sånn.. nyforelska og gira over å flytte sammen (les: meg). Jeg svarte som sant var, at vi har vært sammen i 11 måneder, og slik vendte samtalen inn på hvor lite 11 måneder egentlig er. Der og da var det en hyggelig samtale. En sånn småprat-greie som blir litt dypere, og dermed løsner opp stemningen på fors ørlitegranne. Men kjære vene, etterhvert som vi snakket, så gikk det opp for meg. At kanskje 11 måneder ER litt lite? Kanskje jeg skulle kjent han bedre? Kanskje jeg skulle tatt det litt rolig, ventet et år eller to? Og kanskje jeg skulle kommet over noen av de single særhetene mine først? Jeg klarer jo fortsatt ikke å.. eh.. gjøre nummerto hjemme hos han, liksom (ikke at jeg driver med slikt, altså.. seriøst, det er for andre damer).
Og slik gikk kvelden fra å være en ypperlig soldag fylt av forelskelse og øl, til å bli Monica-er-altfor-full-og-lei-seg-på-Nikkers. Ah, jeg elsker den siden ved meg selv. Der hvor jeg ender opp med å bare gå hjem uten å si noe, hvilket faktisk er mye mer dramatisk enn å være høflig og si hade, også finner jeg meg selv i en liten tårepytt innen jeg har fått låst opp døra.
Heldigvis fulge min alltid så tålmodige kjæreste etter, og vi hadde en utrolig god prat hjemme. Mange timer på verandaen, og jeg hadde det mye bedre.
Dagen etter skulle jeg pakke. Det utsatte jeg så lenge jeg kunne. Og når jeg først begynte, vel da fant jeg meg i en liten tårepytt igjen. Det er ikke bare enkelt å pakke ned livet sitt, det evig-single livet sitt, og å vite at det skal pakkes ut igjen i en samboer-form. Jeg som aldri trodde jeg skulle gjøre de greiene der igjen.
Om natten kom kjæresten min til meg, og vi sov sammen. Jeg våknet dyvåt av svettte, rasende på min kjære. Hvordan KUNNE han gjøre det mot meg???!!!! Utro jævel, jeg som hadde STOLT på han!!!!!
Jeg hadde drømt. Jeg drømte vel egentlig bare en liten ønskereprise av forrige gang jeg var samboer. Det varte i tre måneder, også fant han en annen. Og det gjorde min fantastiske kjære i drømmen min også. Den dritten. Jeg vekte han, forklarte at han hadde gått fra meg i drømmen min, og at jeg var sint på han. Heldigvis har han lært seg noen fraser, og han sa akkurat det jeg trengte (i søvne vel og merke, jeg tror ikke han husker den samtalen nå, egentlig), og han var akkurat beroligende nok til at jeg kunne sove igjen. Uten drømmer. Og jeg våknet uten å være sint på han lenger, og med en forståelse av hvorfor helgen var blitt som den var.
(Gud, jeg virker som en grusom og dramatisk kjæreste. Men jeg er ikke det, altså. Jeg er ikke det. Jeg er bare litt lidenskapelig.)
Og på søndag pakket jeg så svetten rant. Jeg begynte litt forsiktig, men etterhvert klarte jeg å pakke vekk angsten, på en måte. Veldig psykologisk. Jeg pakket klær, sminke, rosa pynteting, lilla duker, sengetøy, kjøkkensaker.. alt. Jeg pakket fort, effektivt, og helt uten å være redd. For det føltes jo så bra. Det var så riktig! Og mens jeg pakket satt kjæresten min i sofaen og så på fotball, og han lot meg gjøre det helt alene. Og det var egentlig litt fint.
Jeg vet at kanskje ikke alle trenger å lese om dette. Jeg har jo et rykte å ta vare på. Men jeg vil skrive det allikevel. For det kan jo hende det finnes noen der ute, noen med angst, som søker etter om det er normalt, og som finner dette innlegget, og ser at.. joda, det er helt normalt. En jente på internett har opplevd det hele før.
Og jeg har lært noe også. Endelig, og en gang for alle.
Jeg har funnet ut at det ikke er som sist. Det er nemlig èn vesentlig forskjell: Denne gangen er det ekte kjærlighet.
Tid er bare… tid? Det sier ikke noe om hvor ekte det er! Vi følger i dette sporet begge to, og det har gått fint for meg
Vi har bodd sammen i 5 måneder og vært sammen i 1 år og 2 måneder. Det fikk briste eller bære, og bære har det gjort hittils. Det går fint dette!
Må le litt her jeg sitter å leser Monica, du skriver så utrolig bra;) det kommer til å gå så bra. Selvfølgelig vil man møte på noenutfordringer man ikke opplever i singellivet, men det gjør jo bare forholdet ennå sterkere. Og 11 mnd er lenge det, nesten et helt år. Jeg flytta rett inn jeg, og nå sitter vi her m hus og 2 små jenter som vi ikke kunne vært foruten!!! Bra har vi det å, det er jo så riktig. Hvem vet hva fremtiden bringer? Ingen har garanti for at noe skal vare evig, så hvorfor utsette det?? Masse lykke til:))) jeg gleder meg til å følge deg (les: dere) videre:))) klem fra Nille
Støvkorn: Var du redd før det skjedde, eller har du alltid vært like rolig? For det er ikke det at jeg tror dette ikke skal gå, jeg vet jo at det er riktig.. men jeg er jo redd allikevel. Eller var. Akkurat nå kjenner jeg meg ganske rolig, og jeg bare gleder meg.
Er det riktig, så er det riktig. Og det er det. Dermed basta. 
Nille: Så koselig med kommentar!
Det er lov å le litt av dette her.. hehe! Jeg gjør jo det nå jeg også. Men det gjorde jeg IKKE på fredag, for å si det sånn. 
Det er godt å høre om andre som har flyttet sammen, og som nå fortsatt har det fint… jeg vil jo også ha det sånn. Jeg skal nok oppdatere dere jevnlig fremover, jeg. 
Stor klem!
Så bra du skriver! Akkurat hvor lenge dere har vært sammen spiller virkelig ingen rolle, poenget er om det føles riktig. Her er forøvering min nye blogg også, så da er det hyggelig om du vil lese den og:) klem fra hilde
Nei, jeg hadde hyperventileringa før vi ble sammen jeg
brukte vel opp all angsten de månedene der 
Jeg om min kjære har vært (offisielt) sammen i sju måneder og flytter sammen om én. Jeg syntes først det var litt tidlig, men hvorfor vente når man vet det er riktig?
Lykke til, kjære! Du er så fin og flott, og jeg er så glad på dine vegne som har funnet en så god kar!
Og du, du venner deg til det der med nummer to…
Svensken flyttet inn delvis etter to uker og fullstendig etter to måneder.. min tanke er; om det ikke funker når man er nyforelsket, når funker det da?
Vi har forøvrig bodd sammen i snart fire år! <3 Godt å se deg lykkelig, søta!
Hehehe, ksjære osten på kortsiden! Kjenner igjen den
Hyggelig å lese!