Ja, da er streiken over, og alle spør meg om jeg ikke synes det er fantastisk å være tilbake i jobb. “Det er deilig at det er over, er det ikke?!”, spør de, med håp i stemmen. Og jeg svarer helt ærlig: “Det er godt å være på jobb igjen, men for min del var streiken en så spennende, lærerik og flott tid, at jeg gjerne skulle ha fått oppleve mer av det”. Jeg vet det er å provosere, for folk er jo ganske hårsåre for at barnehagen var stengt i syv dager, men jeg mener det. Altså, barnehagen kunne gjerne vært åpen, men jeg skulle veldig gjerne ha opplevd flere møter, demonstrasjoner, tog osv.
I starten av streiken var jeg litt usikker på hva jeg skulle tenke. Noen virket så avslappet, som at dette hadde de gjort hundre ganger før, og at streik.. vel, det var liksom fri på ubestemt tid, det. Jeg og kollegene mine har ikke tenkt slik. Vi har sett på streiken som jobben vår, og vi har møtt opp på alt det vi skulle. I tillegg har jeg vært opptatt av å få med meg alt det jeg kunne. Det er ikke sikkert jeg opplever denne siden av streik igjen i livet mitt, og derfor vil jeg få med meg alt jeg kan. Jeg vil se og lære og oppleve og FØLE alt rundt dette her.
Jeg vil føle på den tryggheten det er å ha noen som står sammen med meg. Jeg vil lære meg mer om arbeidslivet, og de rettighetene man har. Jeg vil kjenne på kroppen at jeg gjør noe som ikke alle liker, og at jeg står ved det. Og jeg vil se alt, alt det jeg kan, i løpet av denne streiken. Slik tenkte jeg, og slik fikk jeg det.
Jeg har sett at Jonas Gahr Støre ignorerte alle oss som sto utenfor Kulturhuset Banken da han kom på Litteraturfestivalen. Jeg har ropt “penga på bordet nå!” (ja, seriøst!) til finansministeren på stasjonen, og blitt imponert over hvor flott man kan ta en slik velkomst (se der, Jonas, sånn skal det gjøres!). Jeg har sagt “stå på” og “kamerat” til folk jeg knapt kjenner, jeg har levert ut ark etter ark, og forsøkt å få folk til å forstå. Jeg har spradet rundt i rød t-skjorte i byen, og håpet at synet av meg ville få en eller annen viktig person til å tenke. Og jeg har fått en innsikt i noe jeg ikke før har hatt særlig kjennskap til.
Den siste dagen i streiken reiste jeg og 16 andre til Oslo for å demonstrere mot EUs vikarbyrådirektiv. En sak jeg kunne veldig lite om før jeg dro, og som jeg kunne mer om etter å ha vært der. Bare det gjør turen verdt det. I tillegg opplevde jeg noe jeg helt sikkert aldri ville ha gjort om ikke jeg hadde vært engasjert i saken. Jeg reiste med renholdsarbeidere, vaktmestere, folk som jobber med ungdomshuset, folk som jobber i skole. Alderen spredde seg fra 24 og opp til jeg-kan-ikke-spørre-hvor-gammel-du-er. Noen var opptatt av mat, andre av pedagogikk. Og det vi hadde felles var at vi kjempet en kamp, og at vi sto sammen.
Jeg trenger noe å engasjere meg for. Jeg må engasjere meg i noe utenfor meg selv og mitt. Vi lever i vår egen lille boble, vi folk. Jeg er opptatt av at bussen er fem minutter forsinket, at jeg skal få sju timer søvn hver natt, og at sommeren aldri kommer.
Jeg tenker ikke på at det finnes renholdsarbeidere, som tjener så lite, så lite, og som blir sett ned på fordi de vasker. Jeg tenker ikke på at de dårlige lønningene i kommunen vil bety mindre ansatte, og til slutt et dårlige tilbud til de barna jeg er så glad i. Jeg tenker ikke på at folk går i vikariater i årevis, før de endelig får noe fast, og dermed kan komme seg inn på boligmarkedet. Med mindre det gjelder meg, så tenker jeg ikke på det.
Og det vil jeg slutte med. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt med å bare se min egen navle/nesetupp. Den er ikke så spennende. Jeg vil engasjere meg, finne noe å tro på, og jeg vil være en del av noe større.
Hva engasjerer deg?
