Om et møte

Det var den første tirsdagen i ferien min, og jeg var ufattelig fornøyd med å ha laget meg biff med fløtegratinerte poteter helt selv. “De sier at det er bedre å spise grøt sammen, enn biff alene”, skrev jeg på facebook, “men det er jeg neimen ikke helt sikker på!”. Ja, jeg var rett og slett en litt cocky versjon av den single meg. En som helt definitivt ville være alene, og som slett ikke ønsket seg noen kjæreste.

Utover kvelden fikk jeg besøk av en venninne, og vi bestemte oss for å gå ut. Vi gikk ut, og valgte et helt annet utested enn før. Der satt vi og drakk og skravlet, og jeg snakket nok en hel del om hvor fantastisk det var å være alene, hvor deilig det var å bestemme alt helt selv.

Jeg skulle gå i baren og kjøpe øl, når jeg ble oppmerksom på at jeg fyr satt der og leste avisa. Jeg kjente han igjen som “han kjekke som jobber i den restauranten”, og selv om jeg stusset over valget om å lese avis, så bestemte jeg meg for at jeg var glad for å se han. Jeg hadde kikket på han flere ganger, helt siden jeg flyttet til byen for to år siden, men alle mine flørtende gester hadde blitt vennlig avvist, og jeg var sånn egentlig litt fornærmet for det. Men, med en hel del øl inne, så var selvtilliten min rimelig på topp, og jeg bestemte meg for å prøve å snakke med han.

Først prikket jeg han på skulderen, også spurte jeg om det virkelig var han som jobbet i den restauranten. Det var det, sa han, og jeg tror jeg spurte om han var sjef. Så snakket vi litt til, og jeg blafret med øyevippene mine, og gjorde meg så spennende, morsom og fin som overhode mulig. Jeg husker veldig godt når jeg bestemte meg for å høre om han ville sitte sammen med meg og venninnen min. Litt sånn “point of no return”-øyeblikk. Jeg visste at han kom til å si nei, men det var den første tirsdagen i ferien min, og jeg hadde ingenting å tape.. og, vel.. fyren leste avisa, liksom, sjansen var minimal. Så jeg ble faktisk veldig overrasket når han ville det. Litt sånn at jeg ble fnisete og nervøs, på en måte.

Han ble med meg bort til venninna mi, og det viste seg at de hadde møttes før. Praten gikk lett, og vi lo mye. Jeg husker jeg fortalte om popkornet som holdt på å sette leiligheten min i brann tidligere den uken, og jeg er ganske sikker på at jeg fortalte om biffen minst tre ganger. Jeg var ikke sikker på om han var noe for meg, før han sa følgende magiske ord: “Det er ingen av dere som røyker, vel? Jeg har lyst på en røyk, jeg.” DA visste jeg at dette var en mann jeg ville ha. Vi røyket, og kvelden fløy, og plutselig var det stengetid.

Jeg var ikke klar for å legge meg, og jeg gjorde alt jeg kunne for å få med meg venninnen min på nachspiel. Men så var det slik at hun ikke ville, men at han ville, og det var slik vi endte opp på verandaen min. Jeg hadde tolv øl i kjøleskapet, og vi drakk dem alle. Vi satt og snakket til det ble dag igjen, og vi snakket om alt. Om hvilke roller vi hadde i livet, hvordan vi var i forhold til kjærestegreier, hvordan vi hadde det på barneskolen… dere skjønner. En sånn samtale har man ikke med alle, det er spesielt, det.

Jeg måtte naturligvis på do etter å ha drukket så mye øl. Og da gikk jeg forbi stolen han satt på. Jeg bøyde meg ned, og vi kysset. Det aller første kysset vårt, og det var fint. Ingen forventninger om noe mer enn et kyss, bare et… godt, naturlig, vakkert, herlig kyss. Jeg smilte når jeg så meg i speilet etterpå.

Til slutt måtte kvelden ta slutt. Han ville ha nummeret mitt, og jeg ga det bort. Vel vitende om at han aldri kom til å ta kontakt. “Hvis du sender melding i morgen, så skal du sende på rim”, utfordret jeg han. Kanskje i håp om at det skulle bety at han ville skrive, kanskje for å være morsom.

Vi tok farvel, og jeg la meg smilende til sengs. En slik kveld hadde jeg aldri opplevd før. At det skulle klaffe på den måten, også med han. Han kjekke på restauranten, han kjekke!

Dagen etter våknet jeg, og jeg ryddet flasker, og slettet sporene fra det som hadde vært. Jeg var håpefull, men allikevel skeptisk til at jeg ville høre fra han igjen. “Jeg kan aldri dra dit og spise igjen”, tullet jeg. “At jeg aldri lærer.. man skal ikke blande gode matsteder og menn!”

På kvelden var jeg ute og spise med venninnen min. Vi oppdaterte oss om kvelden før, og jeg var tydelig på at jeg ALDRI kom til å høre noe. Nå var det jo mange timer siden han sikkert hadde stått opp, og han angret sikkert på alt som var blitt sagt, og kanskje han egentlig syns jeg var stygg. Plutselig pep det i mobilen, og der var det en lang melding med noe som skulle ligne på rim. Jeg smilte, gliste, hoppet litt på stolen. At han gjorde det!? At han ville..!? Men det sto der. Blant mange tulleord sto det at han ville møte meg igjen.

Og jeg visste at det hadde skjedd noe stort.