Om å være liten og lei seg

“Hva tegner du?”, spurte jeg.

“En gutt som er lei seg”, svarte han.

“Hvorfor er han lei seg, da?”

“Fordi noen ler, men det er ingen som har sagt noe morsomt”, sa han.

Han forklarer det på den vakreste, såreste, vondeste måten. Akkurat slik det er. Vi skulle hørt mye mer på barn, for de vet så mye om livet. Og vi skulle husket at de hører oss hele tiden. Når vi ler fordi de har gjort noe søtt, så er det ikke sikkert de forstår det. Kan hende de sitter og føler seg umåtelig små og utenfor. Og kanskje er det sånn for oss voksne også? En liten tankevekker.