Han: “Du er søt, du”.
Jeg: “Jeg er sær, jeg.”
Han: “Ja, det er du og.”
Jeg: “Ja.. jeg er glad du ikke blir lett flau over ting, for jeg vet at ikke alle hadde taklet å være kjæresten min sånn sett. Jeg eier ikke skam!”
Han: “Men det er jo det som gjør deg så flott!”
Ekte kjærlighet, folkens. Som tatt ut av en film! Han liker meg ikke på tross av at jeg er rar, han liker meg litt FORDI jeg er det! He loves me just the way I am.
Lykkelig nå.
Herlig <3
Dette fortjener du! <3
Jeg er så glad på dine vegne :)
Jada, jada fortjener og alt, men…. misunnelig! ;)
Jeg er SÅ heldig! Hehe! Prøver å ikke være sånn klisjèforelska, men det er neimen ikke lett når man ENDELIG (tro meg, Sotengelen.. jeg har kysset og klina med skremmende mange frosker!) finner en bra mann. ;) Og en mann som faktisk syns at alle mine særheter er bra, liksom. Det hadde jeg ikke trodd fantes. :p Vi har snakket litt om at jeg er følsom/overfølsom/dramatisk, men han sier at han syns det er bra også. Fordi han liker å se meg når jeg blir skikkelig glad, så tåler han å se meg når jeg blir skikkelig lei meg. Makan. :D
Herlig ! :)) Det er sånn det må være!
Ja! Det er det! Og nå har vi kommet dit at vi har hatt vår første ordentlige krangel, og han godtok meg som jeg var da også.. så dette forholdet blir nok bare sterkere! Veldig godt å se at vi tåler å være uenige (på den litt høylydte og kanskje umodne måten.. hehe). ;)