Er det lenge siden du har sett meg i dag?

Hun er en slik som ofte leker med dukker, og som elsker å bli lest for. Hun er stille, rolig, og hun lager sjelden eller aldri bråk. Hun gjør nesten alltid som hun skal, hun er pliktoppfyllende, omsorgsfull, snill og god. En flink pike. Litt slik jeg var da jeg var liten, kanskje.

Vi har vært på eventyr sammen. Vi møtte Fritjof, en liten flue som satt på veggen utenfor kjøkkenet, og som hvisket så lavt at bare voksne kunne høre han. Han var egentlig på vei til Syden, sa han, slik fuglene er. Men så fløy han litt feil, og han hadde mistet kofferten sin, og han var fortvilet. Vi måtte fortelle at han hadde endt i Norge, og vi måtte si at dette ikke var noe lurt sted å være nå. Her ville det bli kaldt og ekkelt, sa vi. Vi pekte ut hvor han burde fly, og begge vinket når han begynte den lange reisen. Etterpå løp vi på jakt etter revespor. Hun fant mange spor, hele tiden, og hun husket plutselig at hun hadde møtt reven natten før, da hun var i barnehagen sammen med moren og faren. Jeg husket plutselig at jeg også var der da, men at vi ikke hadde møttes fordi vi var på forskjellig side av huset.

Senere, noen dager kanskje, sto hun plutselig foran meg.

“Hei”, sier hun. “Hei”, svarer jeg, og jeg bruker navnet hennes, smiler og rufser henne i håret. Jeg pleier ofte å gjøre det. “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”, spør hun, og jeg svarer at “Ja, nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg, jeg har lurt på hvor du har vært, jeg har tenkt på deg!”, også tar jeg en klem av henne, og sier at det er godt å se henne igjen.

Hun har begynt å gjøre det ofte. Nesten hver dag. Hun sier ikke alltid hei, noen ganger står hun bare foran meg, før hun spør “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”

Og jeg vet at hun ber om å bli sett.