Om da jeg “møtte” Alexander Rybak

Jeg har stått to timer i kø. To timer, den varmeste kvelden hittil, hundrevis av fjortisser, norsk køkultur, en cd jeg har fra før, en penn og et kamera. Og langt der fremme; Alexander Rybak. De av dere som har lest her i det siste vet at han er Mr. Riktig Fyr for meg.

Jeg tørker svetten. Rett fra jobb og til dette. Det blir seksten timer, det. Seksten timer i det samme antrekket, seksten timer i sko som ikke er laget for stort mer enn pynt. Jeg klatrer over et lite fjell, og lurer på hvor mange edderkopper som sitter på leggen min. Rundt meg myldrer det av unge jenter. Tenåringsjenter, fjortisser. Sånne som bruker tiden på å kjefte på hverandre, krangle om hvilken penn de skal la han bruke, lukte på t-skjorten han tok på i sta. Jeg tenner meg en røyk, men en ung jente med oppstoppernese og stirrende blikk hoster demonstrativt. Jeg spør om det plager henne, og det gjør det. Hele gjengen fniser. Jeg går litt utenfor, og finner flere som vil røyke. En bestemor og en far. De ler av meg for at jeg må hoppe litt når jeg ser armmusklene hans. Og de ler for at jeg er 25 år, og i en kø som dette. Helt frivillig. Gode gud, han er så lekker.

Jeg hadde cd’en hans fra før. Selvsagt hadde jeg det, jeg kjøpte den nesten med en gang den kom. Men når de sa at han ville signere, så kjøpte jeg en til. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er verdt det, etterhvert som køen (les: møljen) humper seg frem. Bak meg kommer en ivrig mor. Hun bruker det hun har, og jeg kjenner brystene hennes tydelig i ryggen. De er ekle, og jeg føler meg enda mer skitten enn før. Seksten timer, og med ukjente mødres pupper i ryggen. Det er vanskelig å holde slike i sjakk, men jeg bruker de siste kreftene jeg har. Hun skal ikke foran meg.

Det er min tur, og jeg begynner å bli skjelven. Han har vært hyggelig mot de som var før meg, og jeg håper at han kan gi meg et lite smil. I det minste. Jeg har stått der så lenge, og jeg er så sliten, et smil ville vært helt greit. Bak meg roper noen, en viktig person antagelig, “nå må du være rask, Alexander!”. Jeg gir han cd’en så fort jeg kan.

“Kan jeg ta et bilde med deg?”, hveser jeg. Jeg har visst ikke så mye stemme igjen. “Kanskje”, svarer han, mens han ser utover folkemengden. Det er mange igjen. Jeg steller meg ved siden av han, lar armen hvile på ryggen hans, og smiler. Bredt. “Fortsett signeringen, Alexander, fortsett!”, ropes det. Og han gjør det. Han bryr seg ikke om at jeg står ved siden av, at jeg har stått der i så altfor mange timer, at jeg har kjøpt cd’en hans en gang til, at jeg har hatt fremmede pupper i ryggen og irriterende fjortisser ved siden av meg. Han bryr seg ikke om edderkopper og fjell og pene sko som har utvidet seg til det ugjennkjennelige.

Og plutselig er jeg ferdig. Jeg dyttes videre, og dette var alt jeg fikk. En cd med “AR” og et ugjenkjennelig smilefjes, samt et bilde hvor vakten bak er mer ivrig enn han jeg sto der for.

Ingen mann er verdt så mye, tenker jeg. Og jeg er for gammel for slikt. Det er jo faktisk bare en ganske ung kar som synger sanger som treffer meg i sjelen, som spiller fele som om han har intime stunder med den, og som ser litt kjekk ut samtidig. Det er ikke så farlig. Slike menn kan jeg finne overalt.

Men så husker jeg på ryggen hans. Jeg husker følelsen av den svette, muskuløse ryggen mot håndflaten min, jeg tenker på hvordan han ser ut når han kniper sammen munnen, og jeg husker hvor troskyldig og forvirret han ser ut innimellom.

Og jeg er visst ikke for gammel allikevel, og han er verdt alt sammen.