De av dere som har lest hos meg en stund vet at jeg slet litt etter bilulykken jeg var i, i mars 2009. Noen uker etter ulykken innså jeg (etter påtrykk fra sjefen min) at kvalmen, den dårlige søvnen, all redselen, følelsene jeg bærte på, kunne bli bedre. Jeg bestemte meg for å få hjelp i form av psykolog. Bare et par-tre timer for å få snakket ut om alt, ha en å si alt det fæle og ekle jeg tenkte, alt jeg ikke torde fortelle til familie og venner.
Jeg troppet opp hos lege, og møtte en kvinne som ikke forsto. Hun avbrøt, hevet stemmen, og tilbudte meg piller og sykemelding før jeg i det hele tatt fikk sagt hva jeg ønsket. Jeg forsøkte å være klar og tydelig på hva jeg ønsket, og ble både lei meg, sint og skuffet over at hun ikke greide å forstå. At hun ikke ville forstå, kanskje? Jeg følte meg så lite møtt. Det var så stort for meg å tørre å vise svakheten min, også var jeg visst ikke verdt nok til å få hjelp. Og jeg skrev det ned etterpå. Et langt innlegg om hvordan det føltes, hvor vondt det var.
I etterkant ser jeg at det gikk greit å ikke få psykolog. Jeg klarte det selv, på et vis, selv om jeg kanskje fortsatt har mine ting å tenke på. Bilulykken sitter der fortsatt, er der kanskje mer og lenger, men ikke nok til at jeg ikke takler det. Jeg har grått over det nå. Det er det viktigste.
Uansett. I dag hentet jeg legejournalen min. Jeg tenkte det var greit å få med seg i flyttingen. Fra timen jeg opplevde som smertefull, vanskelig og kanskje litt vond å glemme, har hun skrevet følgende:
Bilulykke for tre uker siden. Smerter i nakke. Opplever ulykken som svært traumatisk. Front mot front, E6 ved Oslo. Innlagt Ullevål. Ønsker samtale med psykolog. Da det er svært lang ventetid, avventer vi dette. Hun har god støtte i venner og familie. Info om kontakt ved behov.
Vi har en veldig ulik oppfatning av hvordan den timen var.
Det er rett og slett trist hvor lite fokuserte leger er i dag. Det virker som om penger og status er det som står i fokus, i motsetning til hva det burde være: å hjelpe andre.
Hun tenkte veldig enkle/kjappe løsninger, syns jeg. Det er altfor lett å skrive sykemelding eller resept, men jeg følte ikke det var den beste løsningen for meg. Det er utrolig hvor mye som blir bedre av å snakke.
Reagerer litt på det hun skriver om at jeg har venner og familie som støtter. For, joda, det har jeg, men jeg sa også at jeg ikke ville bruke dem til dette, at jeg ikke greide det.
Hmmm.. jeg får vel legge til at jeg var hos henne tidligere i uken. Da hadde hun en mye bedre dag. ;)
Hehe, ja rimelig langt borte fra din oppfatning dette her.. Det er trist at ikke legen din var mer lyttende til hvordan du egentlig hadde det. Samtidig har hun jo rett i det hun skriver, det er virkelig lange ventelister for å komme til psykologer. Det virker som man må prøve å ta livet av seg før man får krisehjelp, og det er jo vel drastisk. :-/
Jeg er glad for å lese at du har det litt lettere nå, å gråte kan løsne opp i mye.
Ja, interaksjonen mellom leger og pasienter kan variere. Det er viktig at man har en som man føler er på bølgelengde med en selv, og forstår det man prøver å uttrykke. :)
Du er bare så … fin. Nåh– ut i sola på undertegnede! :D
Lothiane: Hun har helt rett, det ER lange ventelister.. men er det riktig å da ikke henvise folk? Det vil ikke akkurat synliggjøre problemet, tenker jeg.. og jeg har aldri latt være å henvise de jeg jobber med til rusbehandling, selv om det er lange ventelister der også.
Gråt er veldig viktig, det. :)
Spag: Mmmm.. den opprinnelige fastlegen min er sånn. Han har dessverre vært sykemeldt, da… kjenner jeg kommer til å savne han litt. Er ikke ofte jeg er hos legen, men de gangene jeg har vært der har han alltid vært utrolig bra. :D
Og, takk takk, du! :) Du er litt mystisk, men jeg føler jeg kjenner deg litt gjennom kommentarene uansett. Så da sier jeg at du også er fin. :) Håper du har kost deg i sola!