(07.03.09, jeg satt bak førersetet)
Jeg husker ikke smellet. Jeg sovnet rett før, så det kan godt hende jeg ikke merket det. Det jeg husker er at jeg sitter i baksetet med hodet nedover. Noen roper at vi må komme oss ut fort, men jeg klarer ikke å gjøre noe. Jeg har to små tannbiter i munnen, og spytter de ut. Lukten er brent bil, og det er røyk. Etter det som føles som evigheter går jeg ut av bilen og setter meg i kanten. Jeg sitter på huk for å ikke få snø på buksa. Sammen med meg sitter søsteren min. Jeg ser kjæresten hennes gå rundt, og registrerer at vi har det bra. Vi går. En mann med snille øyne spør om jeg er sikker på at jeg har det bra. Jeg nikker.
En dame som også har snille øyne spør om vi vil sitte litt i bilen hennes. Jeg begynner å hulke, men det kommer ingen tårer. Jeg tenker at jeg burde ha lyst på røyk, og at jeg burde ta med meg veska mi. Men jeg gjør ikke noe. Bare går bort i bilen og setter meg. Finner ikke døren først, men blir geleidet inn.
Når jeg setter meg får jeg vondt. Jeg blir kvalm og kjenner at nakken er stiv. Jeg hører at søsteren min og damen er bekymret for meg. De syns jeg virker rar. Jeg sier fra at jeg har vondt, og de går for å hente en ambulansesjåfør. Et øyeblikk sitter jeg alene. Jeg kikker opp, ser at søsteren min og kjæresten fortsatt går rundt. De har klart seg fint.
Ambulansesjåføren kommer. Han vil klemme på magen min, men jeg skyver han vekk. Det gjør vondt. Så sier han at jeg skal ha krage på halsen min og legges på båre. Jeg protesterer, sier at jeg er frisk nok til å gå selv. Han blir bestemt. “Det er ikke din jobb å bestemme dette, det er min. Du skal gjøre som jeg sier”. Så jeg gjør som han sier. Og jeg legges på båren, og trilles inn i ambulansen. Det er mørkt når vi kommer inn, men han beroliger meg. Sier at det vil bli lyst snart. Jeg fryser, og han ber sjåføren foran om å skru opp varmen.
Inne i ambulansen blir jeg redd. Livredd for å dø. Jeg klamrer meg til armen hans, og sier at jeg er redd. Han ber meg om å puste, men jeg får det ikke helt til. Han gir meg en maske som jeg skal holde i. Jeg tviholder til det gjør vondt. Jeg fryser så jeg rister, bena spretter opp og ned. Han spør om jeg er kvalm, og jeg sier ja. Så han gir meg noe inn i armen, og jeg er glad for at jeg slipper å kaste opp. Turen er humpete og lang. Jeg er så fryktelig redd. Han spør meg om navnet mitt, når jeg er født og hvor jeg jobber. Jeg må tenke litt, men husker alt sammen. Han spør om jeg husker hva som har skjedd. “Jeg sov, så jeg husker ikke hvordan det skjedde, men vi kolliderte”, svarer jeg. Mot slutten av turen heiser han meg nesten oppned. Han sier at jeg kanskje føler jeg vil falle ned, men han passer på meg. Jeg stoler på alt han sier, alt han gjør. Han er det peneste jeg noen gang har sett, det tryggeste jeg noen gang har møtt.
Vi er fremme og han sier at jeg må forberede meg på mange mennesker som vil se på meg. Det vil ikke nytte å være sjenert der inne, sier han. Jeg trilles ut, og jeg føler at søsteren min er der. I ettertid har jeg forstått at hun satt på med ambulansen, og at hun fulgte meg inn.
Det står fryktelig mange mennesker rundt meg. Jeg begynner å fryse igjen, og hele sengen rister. De gir meg varmetepper, og jeg blir myk og varm.
De gjør noe med meg alle sammen. De stikker en sprøyte inn i lysken min, og det gjør vondt. En sjekker øynene mine, en tar ultralyd, en tar temperaturen i ørene. De klipper opp kjolen min og bhen min, og jeg bryr meg ikke så mye. Jeg sovner litt innimellom, for nå føler jeg meg tryggere.
Jeg merker at alle er mindre bekymret nå. Jeg kjøres til røntgen, og sovner inne i en maskin. De har sjekket nakken min, skjønner jeg. Så kjøres jeg opp til et annet rom. Der er det lyst, og mer normalt. Jeg får små lapper på meg, og de måler hjerterytmen min. Jeg kikker på maskinen. Er litt redd for at den skal få en lang strek, sånn som på film, men begynner å føle meg tryggere.
Jeg møter en sykepleier som sier at hun skal passe på meg. Og de forteller at alt er bra med meg, at nakken ser ut til å være fin, men at de vil ha en spesialist til å se på det. Jeg skal ha på meg krage resten av natten. Jeg har ikke lyst. Den presser og er vond, og jeg føler meg plutselig fin. Jeg lever, og jeg kjenner at jeg ikke skal dø allikevel.
Jeg tror jeg sovner litt igjen, men når jeg våkner vil jeg møte søsteren min og kjæresten. Vil vite hvordan det går med dem, si at det går bra med meg, si at de må ringe mamma og pappa. Sykepleieren sier at hun skal finne det ut, men jeg stoler ikke på henne. Jeg spør tre ganger til, og da går hun ned for å høre. Det går bra, sier hun. Søsteren min skal komme på besøk senere.
Jeg sovner i to minutter av gangen. Resten av tiden ligger jeg og stirrer, hører på de rundt meg. Plutselig hører jeg navnet mitt, og jeg hører den gode stemmen til søsteren min. Hun gråter når hun ser meg, sier at hun har vært redd. Alt er fint med henne og kjæresten, hun har snakket med mamma og pappa. Vi sitter og holder hverandre i hånden, jeg kjenner meg så utrolig lykkelig. Det kommer noe kaldt inn i armen min, sammen med intravenøsen. Jeg blir fryktelig fnisete og glad, og forstår at det er beroligende. Vi sitter og fniser over alt som har skjedd, og jeg forteller om rare undersøkelser de gjorde på akutten. Etter en stund må hun gå, og jeg blir igjen alene.
Hele natten går sakte. Jeg stirrer på klokken hele tiden. Jeg sovner litt noen ganger, men hver gang jeg våkner ser jeg skuffet på klokken at det bare har vært i fire-fem minutter. Jeg får litt vann i et sugerør og klager over kragen min. Jeg må tisse, men kan ikke stå opp. Så jeg tisser, etter et par timer med press, i et bekken. Jeg finner ut at jeg aldri kan bli liggende der. Jeg er altfor frisk.
Morgenen kommer, og jeg spør sykepleieren min om jeg kan få noe smertestillende. Jeg tenker Paracet, men får spørsmål om jeg har prøvd morfin noen gang. “Nei”, sier jeg, “men jeg jobber med folk som elsker det”. Jeg får prøve, og jeg svever. Når jeg våkner er sykepleieren der. Jeg spør hvor lenge jeg har sovet. Et par timer. Jeg skulle så gjerne sovet lenger.
Etter det som virker som endeløs venting kommer spesialisten. Hun presser på nakken min, og jeg har vondt i et par av punktene. Men jeg har ingen brudd, det er ingenting galt. Og jeg kan ta av kragen, jeg kan røre meg igjen. Jeg får på meg sykehusskjorte, får gå på do, besøke søsteren min og kjæresten og spise litt. Jeg skal ut av sykehuset og hjem.
Vi snakker om hva som har skjedd. Vi var på E6, rett ved Tusenfryd. Det var snø og mørkt, de andre hadde ikke merket noenting. Plutselig bare et lys, smell og airbagene ute. Det var en BMW vi møtte. Han kom over i feil kjørefelt, hadde visstnok trodd at det var to-felts-vei. En 19-åring og moren hans. Moren gikk det bra med, han selv måtte skjæres ut av bilen. Han har operert benet, er den som er mest skadd. Men vi lever alle sammen.
Kjæresten til søsteren min har en bror. Han kommer og henter oss. Jeg burde sikkert være redd for å sitte i bil, men det er jeg ikke. Jeg sovner litt innimellom. Nå er vi samlet alle sammen, det går bra.
Nå er det fem dager siden det skjedde. Jeg har blåmerker som vitner om et livreddende setebelte. Nakken min er litt stiv og rar, men ellers fin. Brystet mitt er litt vondt, magen min det samme. Hodet mitt har ikke klart data så lenge av gangen før nå, men nå har jeg skrevet alt dette – og jeg har ikke vondt. Jeg er i dårlig humør, lei meg og sint, men jeg er klar over at jeg var heldig. Jeg sitter her, jeg er ikke død. Jeg overlevde en front mot front kollisjon på E6. Og vi hadde englevakt.
Her kan dere se bilder.
Her kan dere lese en ganske riktig beskrivelse av hva som skjedde.
Her kan dere se filming fra ulykkesstedet. Det er litt ute i sendingen.
Her kan dere lese min søsters fortelling.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: du skriver så jeg får lyst til å lese og lese.
Godt at alle overlevde uhellet! Kjenner det får ekstra inntrykk når jeg “kjenner” de som er i ulykken, og det har bare skjedd en gang tidligere.
Veldig interessant å lese en ulykke fra det perspektivet. Hvordan går det med deg i dag? Leste at du ble svimmel av data.
Uff, nå ble jeg redd, elskling! Jeg måtte til og med grine litt ;p Så godt at det gikk bra med dere, alle sammen.
*store klemmer*
Ble litt gråtkvalt av å lese.. Vi opplevde jo det samme, men på veldig ulike måter.
Jeg kan skjønne om folk syns det er vanskelig å kommentere dette innlegget, for selv jeg syns det. Enda jeg var der, og vi har jo snakka sammen masse etterpå.
Spørs om jeg skal skrive ferdig historien min jeg også, selv om det er litt vanskelig.
Klem, søster
Jeg har lagt merke til at du har vært vekk fra nett noen dager og jeg ble litt bekymret for om det har skjedd noe. Når jeg så innlegget ditt så tenkte jeg med en gang; Å nei! Så var min magefølelse rett. Jeg er så glad for at du overlevde, tross en veldig traumatisk og smertefull opplevelse. Det vil nok ta endel tid å komme over, kanskje du trenger bloggen som hjelp på veien for å fordøye alle tankene som er oppstått. Du har jo startet fint nå. Tårene rant her! Og jeg minnet på hvor skjørt livet er og jeg synes så grulig synd på deg. Det må ha vært skikkelig fælt! Igjen- Er så glad for at du ikke ble verre skadd. Et Mirakel?
Stor trøsteklem til deg! Og håper smertene fremover vil mildne fort!
Dette var sterkt, Mirakel. Så godt at det gikk bra med deg og de andre!
Jeg er så glad det gikk bra med dere!
Stor klem
Sterk lesning, Mirakel! Jeg er så glad det gikk bra med dere!
Dette er noe man gjerne ikke vil ha på “erfaringslista”. Det sekundet det tar mens panseret krøller seg, er griselangt.
Godt å lese at du ikke er redd for å sette deg inn i en bil igjen.
Håper nakken din kommer seg helt og holdent igjen på null komma svisj, og at resten av kroppen følger etter.
Stor klem fra meg.
Oi, oi, oi! Sterkt… For en opplevelse du har fått… Mange klemmer fra meg….
Jeg er glad det gikk bra med deg og søs og kjæreste, og ja, alle sammen! Var i en bilulykke engang og vet hvor traumatisk det kan være (selv om det går bra). Tenker på deg :)
Åh… så godt at alt gikk bra med alle sammen!
Ahr herregud, nå sitter jeg her med tårer i øynene! Er så utrolig glad det gikk bra med deg! Herregud!!
Jeg er så glad for at det gikk bra med dere. God bedring framover! Det er godt at dere har hverandre å prate med om det som har skjedd!
Klemmer
Så godt at det gikk bra med deg! Og at det ikke gikk verre for noen av de involverte.
Jeg var med på noe liknende for mange mange år siden, og jeg kjenner veldig godt igjen sjokket rett etter at det har skjedd, og den apatien som gjør at det nesten er nødvendig med noen som forteller deg akkurat hva du skal gjøre. Av og til er det ekstra viktig å bli passet på.
Klem fra meg.
Tenker på dere!! :)
Fikk helt frysninger av å lese dette…
Glad i deg, snuppa!! :)
Tårene triller, jeg har mest lyst til å hulke. Dette var sterkt å lese…! Så på FB hva som hadde skjedd, men det blir jo noe helt annet å faktisk SE bilvraket og lese din opplevelse av det.
Utrolig godt at det gikk bra med dere. Utrolig utrolig godt.
Herlighet, så forferdelig.. Utrolig godt å høre at det gikk bra da. Takk Gud for at dere brukte sikerhetsbelte! Og.. masse god bedring :)
Andrè: Tusen takk for det. Dette innlegget har jeg tenkt på lenge (begynte i sykesengen, tydelig at jeg bearbeider ved å skrive), så det gikk veldig rett fra hjertet og ut i fingertuppene. :)
Jeg er bedre i hodet nå, egentlig. Blir ikke svimmel i dag! Blir fort sliten og ukonsentrert enda, men nå har jeg hatt en liten lur på sofaen, så da er jeg her igjen. Deilig å sitte med min herlige laptop igjen (hun var igjen i bilen etter ulykken, var stressa for om hun ikke klarte seg, men jammen er hun like fin!).
Antidamen: Du er så fryktelig, fryktelig søt. Og det er helt utrolig at alle har det bra.. det kunne gått mye verre!
Mette: Ja, jeg syns det er fint vi har skrevet hver vår versjon. Jeg er så opptatt av detaljer også, så fint å lese din – den er jo detaljrik og riktig.
Nå har du forresten fortjent tittelen “storesøster”… ;)
Klem
Tornerose: Jeg har sett at du er tilbake, det er jeg glad for. Velkommen! :)
Jeg har det ganske ok fysisk nå. Blåmerkene begynner å bli gule, så da er de på vei vekk. Så det blir dette psykiske jeg må komme over, tror jeg. Den redselen jeg hadde i ambulansen er verst, jeg kommer ikke helt over redselen for å dø. Men det blir lenger og lenger vekk for hver dag, så jeg håper det blir “borte” om litt!
Og, ja.. et mirakel var det virkelig!
Maria Mytterist: Tusen takk. Jeg er veldig glad for at alle overlevde, og at ingen av oss i min bil opplevde brudd eller andre store skader. :)
Lise: Jeg også. Tusen takk!
Solskygge: Jeg er litt glad jeg ikke fikk med meg det sekundet.. at jeg ikke skjønte hva som skjedde før det hadde skjedd, på en måte. Så ble det kanskje et litt ekstra sjokk, og kanskje litt ekstra belastning på kroppen (fikk ikke akkurat forbredt meg), men jeg slipper å se og høre smellet…
Og jeg har sitti i bil flere ganger, også bak førersetet. Det er ikke noe problem. Har slitt litt med å ligge på ryggen under pledd, for da føler jeg det blir som i ambulansen, men det også begynner å bli lettere. :)
Chanel: Ja, dette glemmes ikke så lett. Etterhvert kan jeg kanskje bli sterkere av det også, hvis man tenker slik på det.
Mange klemmer tilbake!
Slike jenter: Det er ganske mange som har vært i slike ulykker? Hørte om en front mot front kollisjon på radioen i sta, de sa det som om det er hverdagskost, på en måte. Det er litt rart. Og selv om det går bra så setter det spor. Jeg er glad folk flest forstår det.
Gneis: Ja, det er veldig godt!
Maria: Usj… det er ikke noe morsomt dette her. Jeg har ikke hatt tårene enda, men det sitter i kroppen hele tiden. Men det gikk bra, det gjorde det. Jeg er her enda og kan lese journalen din.. :)
Tine: Tusen takk for det. Og jeg bruker de andre veldig, og er glad vi var flere i dette. Det er mye støtte i å si de samme tingene om og om igjen!
Milla: Jeg var nok ikke i stand til å ta en eneste avgjørelse rett etter ulykken. Det var så godt med ambulansesjåføren, for han var så bestemt og jeg stolte så fullstendig på han.. så jeg pustet når han sa jeg skulle puste, og jeg holdt masken når han sa jeg skulle holde den. Det var fint.
Jeg har utrolig mange som passer på meg, og det er jeg glad for. Jeg er ikke så tøff, så dette tærer litt på. :)
Søte baaaaah: Jeg er veldig glad i deg også, jenta mi. Glad jeg fortsatt er her til å fortsette vennskapet vårt. ;)
Ellikken: Du er jo så nydelig.
En bilulykke kan være så mye.. jeg har aldri forstått hva det er før jeg opplevde det selv. Nå blir jeg mye mer vàr på at det egentlig er slike bilulykker ganske ofte.. og at “lettere skadet” egentlig ikke er så lett skadet, om du skjønner? Det skjer mye fælt…
Men det gikk bra, det gikk bra, det gikk bra..!
Charlotte: Jeg kommer til å bli ganske streng på sikkerhetsbelte fremover. Selv har jeg alltid brukt det, men jeg kommer ikke til å godta å sitte på med noen som ikke bruker det/ikke bruker det ordentlig nå.. jeg ser på blåmerkene at beltet har tatt mye, og tør ikke å tenke på hvordan det ville gått uten!
Og takk for det!
Oj, så dramatisk! Godt å høre at det gikk bra med deg og de andre.
Klump i halsen – glede, – takk og lov for at det gikk bra.
Og kjære, kjære Mirakel – tenk at du klarer å beskrive det slik! Helt utrolig. Take care.
Ikke overdriv. – Deg først, lenge!
Å! Du skriver så jeg føler at det var jeg som satt i bilen… Så utrolig bra at det gikk bra med alle!
Åjåj…. Først av alt må jeg bare si at det er UTROLIG godt å høre at det gikk så bra med dere, på tross av en alvorlig opplevelse.
Du har jo en sterk måte å formidle dette på, det var skremmende livaktig å lese dette. Det er sikkert godt å få formidlet dette også, og jeg håper at du kommer deg godt på beina igjen!
Hei Mirakel,
Dette var sterk lesning. Du skriver sà ufattelig godt, Man blir nesten sugd inn i opplevelsen og föler at man var der!
Jeg er sà utrolig gla for at det gikk bra med dere alle sammen, blir helt oppskaket av à se bildet av bilen! Hàper du snart föler deg tipp topp igjen! Sender gode tanker! KleM fra meg :)
Auauau. :| Men så bra at det går bra med deg, mirakelMirakel!
Å, dette var virkelig dramatisk! Det er godt å høre at det gikk bra med deg! Og jeg er glad du møtte en flink ambulansesjåfør som tok godt vare på deg da det var som verst. Håper du snart føler deg som vanlig igjen!
Uff, dette var sterk og skummel lesning. Godt at det gikk bra med alle sammen.
Pass godt på deg selv, og god bedring!
Flopsy: Takk for det. Det blir bedre og bedre, må bare la det gå litt tid. :)
Tonita: Jeg overdriver ikke, har gjort ekstremt lite de siste dagene.. og nå har jeg fått sykemelding neste uke også, sånn at jeg skal få tid til å komme meg ordentlig. Det kjennes veldig godt, og jeg tror det er lurest sånn. :)
Tusen takk for en nydelig kommentar. *rørt*
Ida Therese: Takk takk! Jeg er rimelig sikker på at det satt engler og passet på oss. ;)
~SerendipityCat~: Ja, det var utrolig godt å få skrevet dette. Jeg tenker best når jeg skriver, og bearbeider mye gjennom det.. er redd det blir en del innlegg om dette fremover, men det vil sikkert bli mindre etterhvert som jeg kommer over det. Fysisk er ting mye bedre nå.. stiv og støl i kroppen, men ellers lite plager. Bare gleder meg til jeg greier å tenke på noe annet.. :)
Bell4trix: Tusen takk! Det var veldig fint å høre. Jeg følte jeg var der når jeg skrev det også, at jeg var tilbake noen dager i tid.
Og jeg blir snart mitt gamle meg igjen, det er jeg helt sikker på. Føler jeg nærmer meg mer og mer jo flere dager som går.
Klem tilbake! :)
Undre: Takk for det. :) Jeg er glad for det jeg også!
Tante Grønn: Ambulansesjåføren gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg kommer aldri til å glemme han.. hvor trygg han var, snill og dyktig. Jeg er nesten litt avstandsforelsket, for i natt drømte jeg om han, til og med! ;)
Kamikaze: Ja, det er bra vi klarte oss fint alle sammen..! Og tusen takk, jeg skal ta godt vare på meg selv. Bloggen min hjelper meg mye, faktisk. :)
Uff, fikk frysninger. Godt at det gikk bra, hva skulle vi gjort uten deg og ordene dine?
Sterkt og vakkert skrevet. Bra ingen ble alvorlig skadet!!
Eller livstruende, stod ikke så mye om 19-åringen og hvorvidt han vil bli helt frisk. Krysser fingerene for flaks og flinke leger.
Wow… Ord blir som regel fattige, men dine er overveldende innholdsrike i dette innlegget. For en opplevelse. Får håpe du med tiden vil bearbeide dette til en positiv erfaring, om ikke opplevelse!
Jeg er glad det gikk så godt det gjorde.
Jeg er glad det var et mirakel.
Jeg er glad dere hadde englevakt…
Jeg har vært innom bloggen din hver dag den siste uken og kikket, lurt på hvorfor du ikke har skrevet… tenkt at det er jo uvanlig, har det hendt noe? Fikk på følelsen at det hadde hendt deg noe, men tenkte jo ikke at du hadde vært bort i en ulykke. Håper ting står bedre til med deg, det er en dramatisk ting å være med på og det kan jo prege deg i lang tid fremover. Noen ganger kan det også føre med seg noe positivt (selv om det høres veldig rart ut)… det kan gi et litt annet perspektiv på eget liv, og hva som er de viktige tingene i livet. Kanskje du har opplevd det? Jeg ønsker deg uansett riktig god bedring! Stor klem og mange gode “bli-frisk-tanker”!
Så uvirkelig å lese at dette har skjedd med dere. Selv om man veit at det kan skje alle, er det veldig rart når det skjer noen man kjenner. Jeg er ihvertfall utrolig glad for at dere kom så godt ut av dere som dere gjorde – dere var jo tross alt kjempeheldig når det først skulle skje! Det minner meg på at jeg må si at jeg er glad i deg!
Jeg syns også, som andre her sier, at det var lenge siden du hadde skrevet noe på bloggen din. Nå fikk jeg forklaringen. For en forferdelig opplevelse det måtte være. Godt at det gikk nogenlunde bra med dere alle.
Det merkeligste er at mens du lå på sykehuset etter ulykken satt jeg og skrev om min venninne som døde i trafikken. Alle har vi vel vært i kontakt med ulykker i trafikken – på en eller annen måte.
Uff mirakel! Nå skremte du meg, og mange andre tror jeg! Så utrolig godt å høre at det gikk bra med dere, når det lett kunne gått så mye værre.
Leste søsteren din sin versjon, rett etter din, og det gjorde ytterligere inntrykk! Er dere forresten tvillinger?
Håper du fortsatt har det bra! Mange klemmer fra meg
Barbro: Uff.. jeg merker ihvertfall at jeg er veldig lite klar for å slutte å leve! Jeg har fortsatt mye å si..!
Nessie: Han ble dessverre ganske hardt skadet, tror jeg. Men jeg vet jo egentlig ikke så mye.. vet han opererte benet den natten jeg var der, og tror han har hatt problemer i ryggen etterpå. Jeg håper han slipper unna denne ulykken med for mye smerte, og at han vil bli frisk igjen fort!
Samuel: Ja, jeg håper dette vil lære meg noe fint en gang. Jeg er ikke der helt enda, men jeg vil gjerne bli en av de som snur slike erfaringer til noe positivt.
Tusen takk for en herlig kommentar, Samuel. Som alltid. :)
Beate: Det er litt godt å vite at dere ville merket det om jeg var borte… jeg har nå gitt søsteren min brukernavn og passord her inne, slik at hun kan si fra om noe skulle skje med meg. ;)
Som jeg skriver til Samuel over her, så håper jeg at jeg kan lære noe positivt av dette en gang. Jeg er ikke akkurat der nå, men jeg kan se for meg at jeg finner et eller annet fint ved dette senere.
Det fine jeg har sett er jo hvor mye folk bryr seg om meg.. jeg har faktisk blitt overrasket over hvor mange fantastiske venner jeg har og hvor mange gode kolleger som er der for meg. Så det skal jeg ta med meg videre.. :)
Hilde: Så søt du er. :) Jeg er glad i deg også!
Synline: Jeg så det innlegget du hadde skrevet, faktisk.. det var en utrolig trist historie som er vanskelig å kommentere.. men jeg følte med deg, og jeg syns du virker som en utrolig fin venninne.
Som du sier, vi er vel alle berørt av dette på et vis. Og det er veldig trist.
Vivi: Jada, vi er tvillinger. Jeg er født 14 minutter før henne, men etter dette kalles hun storesøster. Hun passet så godt på meg, stakkars.. var så bekymret. Det var veldig spesiellt å lese hennes historie også. Vi var jo en del unna hverandre, men jeg tror vi maste omtrent like mye på sykepleierene for å få vite hvordan det var med den andre. :) Ekte søskenkjærlighet, altså.
Vel. Ting går bedre og bedre, som man sier. Og til deg må jeg si: god tur!
Klem tilbake
Godt det gikk såpass godt som det gjorde. Det kunne blitt atskillig verre…
Jeg la også merke til at du ikke hadde oppdatert like ofte som du pleier.. men herregud. Har sett på bildene! Dere var heldig som overlevde!! Stakkars..høres veldig skremmende ut:( Mamman og broren min kjørte utfor et slags stup/bratt skrent rett ned engang, og det gikk ikke fullt så bra. Men dere hadde definitivt englevakt! Godt å høre at du har fått kommet hjem igjen!
Ulme: Ja, det kunne gått mye verre. Jeg er veldig glad for at jeg, søsteren min og kjæresten hennes faktisk kunne reise oss og gå fra bilen!
Judy: Uff, jeg håper ikke det gikk veldig galt med moren din og broren din? Det må være utrolig skremmende å kjøre utfor en sånn skrent..
Jeg klarer ikke helt å tenke at jeg er heldig som overlevde… da må jeg jo tenke på at jeg kunne dødd, og det klarer jeg ikke. Men jeg klarer å tenke at jeg er glad jeg ikke fikk nevnverdige skader, og jeg ser at vi hadde englevakt. Jeg har takket englene mine flere ganger, jeg. :)
Dette var jo et mirakel, Mirakel!
Det var det, Balanse. Jeg fortjener nicket mitt skikkelig nå. :)
Dette var virkelig en skummel opplevelse, nå har jeg lest både din versjon og søsteren din sin. Det var gode beskrivelser, jeg kjente på angsten i det… Er bare veldig glad for at det gikk så bra med dere!
Klem fra meg
Takk, Lothiane. Jeg hadde nok veldig godt av å skrive ned dette, og du har rett – det var en del angst her. Jeg begynte å formulere innlegget med en gang jeg var noenlunde klar i hodet. Det er slik jeg bearbeider ting. :)
Uansett. Jeg føler meg omtrent som før nå, så håper jeg bare at jobb på mandag går bra! :)
[...] mars i år var jeg, som de fleste leserne her inne vet, i en bilulykke. Jeg fikk ingen store skader, men det var et øyeblikk usikkert om jeg hadde fått indre [...]
Nå har jeg brukt en stund på å lese eldre og eldre innlegg, og nå har jeg kommet hit. Har klart å lese hele, men kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver.
Egenlig litt “godt” å lese at det jeg føler og har følt ikke gjelder bare meg selv! Jeg er ikke alene!
Takk for at du har delt dette med internettet, sånn at jeg fikk mulighet til å lese det!!
Oi, leser du så langt bakover? Det er virkelig et kompliment at du orker det! :D Og nå begynner du nok å bli veldig godt kjent med meg, tenker jeg..
Har du vært i bilulykke også? Jeg unner ingen det der.. det går bedre med meg nå, men jeg har fortsatt litt flashbacks og sånn. Livet forandres med sånne opplevelser.
Og vet du? Jeg måtte skrive det ned for min egen del også. For å bearbeide. Og jeg kjenner at jeg er glad jeg gjorde det, særlig når du skriver en kommentar som dette.
*klem*
Nå er jeg tilbake for å lese videre innlegg ;) Jeg har ikke vært i bilulykke, men det var ganske kritisk for både meg og junior da han ble født. Du kan lese innlegget mitt her: http://camillaigodeogondedager.blogspot.com/2009/06/ikke-helt-som-andre-fdselshistorier_8460.html
Der har jeg skrevet min historie. Og her: http://camillaigodeogondedager.blogspot.com/2009/06/til-robin.html
Synes du skal lese de to, spesielt det første. Så kanskje du forstår hvorfor jeg kjenner igjen det du skriver om dine følelser :)
Nå har jeg lest historien din, Camilla. Veldig sterkt! Og selv om min opplevelse ikke var like dramatisk, så kjente jeg igjen noe. F.eks dette med at det er den lengste og korteste turen man har hatt, den man har i en sykebil. Så jeg forstår at du kjenner deg igjen hos meg også.
Jeg skulle ønske ingen av oss måtte oppleve noe av dette. Men når det først har skjedd, så er det litt fint at man finner andre i samme situasjon. Og at man kan dele erfaringene!