Gammel flamme

I går møtte jeg en gammel flamme på byen. Jeg ble straks myk i hjertet, og jeg husket alle de tingene jeg syntes var så sjarmerende med han. Borte var tanken om at han har spredd små (ganske hvite) løgner om den korte flørten vår, borte var vissheten om at han dumpet meg ganske hardt etter så altfor kort tid. Alt jeg så var det flørtete smilet, de fine øynene, håret hans som jeg likte så godt. En fin mann, det var det eneste jeg så.

Jeg lot som jeg ikke så han, der jeg satt på fanget til en eller annen fyr. Jeg smilte, lo godt av absolutt alt fang-mannen sa, jeg kastet på det litt for korte håret mitt, og jeg hadde det bare så utrohoooolig morsomt.

Men han sa hei. Og jeg lot som jeg ble overrasket, og smilte hei tilbake. Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg greide ikke si annet enn “bra”. Jeg kunne fortalt at jeg akkurat har funnet meg leilighet, at jeg begynner å finne plassen min på jobb, at livet mitt er rikt, men alt jeg greide å si var at ting var bra. Når han spurte meg om kjærligheten sa jeg bare at det ikke gikk så bra. Og det er ren løgn. De siste månedene har jeg hatt mange fine dater, og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så bra, så attraktiv.

Jeg spurte han hvordan han hadde det. Han hadde det helt perfekt, sa han. Et stort glis. Jeg måtte spørre om kjærligheten hans, det ville vært rart å la være. Et enda større glis, jo, nå trodde han at han hadde funnet den rette. Jeg smilte, klappet i hendene, og viste hvor glad jeg var på hans vegne. “Så bra! Det unner jeg deg. Er dere sammen?”

“Nja.. ikke enda. Men hun sier at hun skal gå fra mannen sin nå. Så snart!”

Hah. Good riddance, kaller man slikt.

Gullkorn i hverdagen

En jente på fire år kommer inn med en hvit gardin (les: brudeslør) på hodet.

“Hvem skal du gifte deg med, da?”, spør jeg. “Alexander Rybak!”, svarer hun. Hun er omtrent like forelsket i kjekkeasen som meg, så jeg innser kampen, og sier: “Da tror jeg vi må konkurrere litt, for jeg vil også gifte meg med Alexander Rybak!”

Hun svarer følgende: “Vi kan konkurrere om hvem som er søtest, for da vinner jeg.”

Damn. Jeg liker at jenter har selvtillitt, men jeg ville så gjerne vinne et giftemål med mr. Right!

Jeg fikk skriften til Alexander Rybak i posten!!!!! (og bloggere er noe av det beste jeg vet)

Ja, jeg gjorde faktisk det. På lørdag kom det et brev til meg, og inne i brevet lå det et hyggelig brev fra verdens beste dame, sammen med en høyst uvanlig lapp. Bare se her:

Åh, hipp hurra! Det er ikke fritt for at jeg både hoppet, klappet i hendene og hylte litt når jeg så det. Tenk at jeg holder i det samme arket som selveste Alexander Rybak har tatt i! Tenk at han har skrevet navnet mitt! Og, det aller beste, tenk at han kaller meg søt!!! (jeg ignorerer glatt det faktum at han egentlig ikke aner hvem jeg er)

Tusen takk, snille, gode, vakre Maren! I brevet skriver hun at hun har laget en revy sammen med Rybak, og at hun har snakket med han flere ganger, innsett hvor snill han er, også tenkt “hvem kunne tenke seg en autograf? Jo, Mirakel!” Ikke visste hun at jeg så den revyen på nettet, sukket og stønnet over hvor nydelig Rybak var (og vært imponert over at en revy tydeligvis er stand up også, goddamn så flinke de var!), for så samme dag å få brevet fra henne.

Jeg blir nesten litt lamslått av å tenke på at noen har gjort dette for meg. Tenk å være så gjennomført.. snill! Det er så godt, så vakkert gjort. Det å glede noen, helt overraskende, en person man egentlig ikke kjenner, en person man like gjerne kunne latt være å bry seg om.

Jeg er mer takknemlig enn dere kan ane. Blogging er herlig, det gir så mye godt, jeg skulle ønske alle visste hvor fint det kan være.

Her kan dere se hva jeg egentlig kunne tenke meg å gjøre med Rybak’en min:

PS. En takk til den alltid flotte ElisabethIC også. Hun var visst litt medsammensvoren og ga navnet mitt. TAKK! Autografen ville ikke vært det samme uten det (ikke lenger så hemmelige) navnet mitt.

Forelskelse

Gutten på fem år har perlet et hjerte. Han viser det stolt frem.

“Det hjertet kan du gi til en jente du virkelig liker“, sier jeg. “Ja, jeg har en jente jeg liker godt”, svarer han. “Men jeg klarer ikke en gang å se på henne.”

Tenk at det er slik når man er barn også.

Ryktespredning

Jeg sitter og snakker med barna i barnehagen om kjærester, kyssing på munnen og sånt.

En gang fortalte jeg at jeg har kysset en soldat, og dette begynner de å fnise over nå også. Tenk at jeg har kysset en soldat! En som er i krigen, og som har hatt på hodet!

Plutselig spør de meg om jeg har kysset Alexander Rybak. Jeg må jo svare sant, så jeg svarer at nei, det har jeg dessverre ikke. Men jeg ønsker jeg kunne gjøre det, sier jeg, jeg har veldig lyst til å kysse han på munnen.

Cirka fem minutter senere tror hele barnehagen at jeg har kysset Alexander Rybak.

Så jeg advarer dere. Hvis dere hører et slikt rykte er det: 1.  ikke sant, 2. barna som har spredd det.

Å eie

Jeg satt i sofaen og spiste kaker. Familien var rundt meg, jeg hadde nettopp hatt noen dager med både gamle og nye vennskap. Jeg var lykkelig, egentlig.

Men plutselig slo det meg. Jeg eier ingenting. Der andre har fin flatskjerm, har jeg fortsatt Steve, den gamle kassetv’en jeg kjøpte mens jeg studerte. Der andre har egen leilighet, bor jeg fortsatt hos moren og faren min, på desperat leting etter et godt sted å bo. Og der andre har lekre, matchende møbler, har jeg møbler samlet gjennom mange år, hvert i forskjellig treslag.

Utrolig nok gjorde det meg litt deprimert. Jeg tenkte på at jeg har surret vekk livet mitt. Jeg har ikke vært hos tannlegen på så mange år at jeg nå ikke greier å ringe og bestille time. Jeg har ikke reist utenlands, sånn utenom Svinesund, på det jeg kan huske. Og jeg har for faen ingen mann heller.

Jeg reiste meg og gikk ut. Meg og røyken funker bra når jeg tenker som dette.

Og jeg husket at jeg har en mikrobølgeovn jeg fikk av søsteren min da jeg flyttet for meg selv for aller første gang, en ovn jeg har fått etter mamma og pappa, en vaskemaskin jeg kjøpte av den gamle samboervenninna mi, og en lampe jeg har kjøpt og montert helt selv. Jeg sa til meg selv “jeg eier kanskje ikke mye, men de tingene jeg eier har historie, og jeg har bodd så lenge et annet sted, mangel på fine ting og brutte relasjoner er en del av greia.”

Det er kanskje ikke så ille, alt sammen. Men jeg håper jeg kan kjøpe en skikkelig tv en gang. Og at livet kanskje ordner seg litt til. Det er nesten helt perfekt, jeg trenger bare å ha noen ting litt mer på stell.

Hjelp!

Jeg hører på denne sangen på repeat hele tiden. Dette kan ikke være bra.

En magisk start

Nyttårsaften er oppskrytt, sies det. Jeg er uenig. Min nyttårsaften var magisk.

Jeg og mine fire venninner møttes, slik vi alltid gjør. Vi drakk, vi snakket dypt, vi snakket overfladisk, vi sminket oss, vi rettet håret, de fire av oss som er single innså at vi faktisk ønsker å være det enda lenger (enkelte av oss, det vil si meg, klarer ikke en gang å holde seg til èn mann på byen), vi tok bilder med stjerneskudd og vi var glade i hverandre. Vi fant faktisk ut at vi er som skapt for hverandre, vi fem. Det er en fin tanke. Det finnes mange “den rette” der ute, men ingen er som vennene mine.

Og sånn, bare for å illustrere stemningen, jeg har et svakt minne av at vi sang Kelly Family med “I can’t help myself”, mens vi holdt hender og vugget i takt. Det sier vel det meste om kvelden.

Vel, til saken. Vi tok en runde hvor vi sa hva vi ønsket for hverandre i året som kommer. De fire vennene mine var veldig enige om èn ting: de vil at jeg skal skrive mer her i bloggen min. Og jeg lover å gjøre det, jeg starter i dag.

Her skal dere få se magien. Den blir større av å dele.

Se. Vi er skapt for hverandre!

Jeg har kjøpt meg lue inspirert av Love Actually (hun som får Hugh Grant har slik, og jeg har alltid ønsket meg en Hugh Grant).

Når stemningen er sånn, da er det magisk.

Stjerneskudd gjør ting litt ekstra magisk.

Her syns jeg søsteren min er litt lik meg. Kanskje ikke så rart, siden vi er tvillinger, men litt morsomt allikevel.

Håper dere hadde en fin feiring av det nye året. Det unner jeg dere, alle sammen.

Mine løfter til 2010

Jeg elsker nyttårsforsetter. Andre rynker på nesen, snakker om at det er løfter dømt til å brytes, og fnyser. Jeg derimot, jeg tenker på det fra oktober til desember, skriver flere prøveløfter, og jeg gleder meg til å love både meg selv og det nye året fantastiske ting. Dette året er intet unntak.

Joda, jeg skriver kanskje ikke de løftene folk flest gir. Jeg skriver ikke at jeg godt kan la være å gå opp i vekt, at jeg gjerne må bli litt flinkere med penger, og at jeg ikke har vondt av å spise regelmessig. Alt dette er kjedelige løfter. Jeg skriver heller ikke at jeg må begynne hos tannlegen nå, eller at jeg må finne meg leilighet snart. Det blir for pesete.

Jeg skriver snille løfter. Løfter som minner meg på hvem jeg vil være, ikke hva jeg vil gjøre.

Så. Kjære 2010. Her er løftene mine til deg:

1. Jeg skal åpne for kjærligheten. Jeg har allerede begynt. Det har vist seg ved stadig flere småforelskelser, stadig flere sommerfugler. Og jeg vil fortsette. Jeg kommer til å bli lurt, jeg kommer til å føle meg naiv, og jeg kommer ganske sikkert til å gråte en tåre eller to. Men det er riktig allikevel. Jeg kan ikke stenge av lenger, det har jeg allerede gjort i noen år. Nå er det på tide å åpne opp, og bli klar.

2. Jeg skal fortsette å fjerne meg fra folk som gir negativ energi, eller som bare suger den fullstendig ut. Okei, det er ikke alle man kan fjerne fra livet sitt, men jeg trenger ikke å la de bety mer enn de må. Livet mitt skal være mest mulig positivt, og den eneste måten å ha det slik på, er å ta vekk alle som tilfører det negativitet.

3. Jeg skal fortsette prosessen med å bli flink til å si fra det jeg finner urettferdig eller feil. Jeg skal tørre å si “dette er jeg ikke enig i”, og jeg skal stå for det jeg mener. Jeg skal ikke la meg bli tråkket på.

4. En eller annen gang i løpet av 2010 skal jeg slutte å la andre bety så mye for hva jeg tenker om meg selv. Venner, familie, mannfolk, det er greit at de bryr seg, men jeg dør ikke om de ikke liker ethvert valg jeg tar. Jeg skal tåle å bli litt mislikt, og jeg skal tåle at valgene jeg tar blir mislikt. Man kan ikke tilfredsstille alle her i verden.

5. Jeg skal skrive mer. Punktum.

Åh, jeg gleder meg til et nytt år!

Beslutningsvegring

Du vet du sliter med å ta raske avgjørelser når du knapt greier å kjøpe en mobiltelefon.

Som den kjekke butikkmannen sa, da han så at jeg rotet meg inn i endeløse tankerekker på hvorvidt jeg ønsket hvit eller sort farge: “vil det gjøre ting lettere om jeg bare sier at vi kun har den i sort?” (kan kanskje legge til at dette var på slutten av hele kjøpet, etter ganske lange minutter med “nja”, “tja” og “ja.. eller.. nei.. eller.. ja. .eller.. hva syns du?”)

Eller som at det eneste jeg hadde bestemt meg for var at jeg ikke skulle ha touchscreen, og at jeg nå sitter med.. vel, nettopp. En touchscreen.

Det eneste som ble etter planen var at jeg fortsatte med Telenor. Et litt annet abbonement enn jeg hadde tenkt, men dog.