Jeg er så ukul!

Se hva jeg fant!!! Ble tipset om at vi var i “se og hør”, og måtte (så ukul er jeg, faktisk) kjøpe bladet. Og, joda.. Der var vi! Under “ukas høydepunkt”. Jeg hadde SÅ lite funka som kjendis, for dette syns jeg var skikkelig tøft.

Rognebær

For noen dager siden kom jeg til å tenke på rognebær. Disse stakkars bærene, som egentlig ingen liker/bryr seg om. Eller, jeg tror ikke folk liker de. Jeg hører liksom aldri noen skryte av at de har laget deilig rognebærsyltetøy, eller at de har drukket et nydelig glass med rognebærsaft. Men hvem vet. Det kan jo være noen raringer der ute, som liker den bitre og triste smaken de gir. Sånn ellers vet jeg at folk liker å pynte stuen sin med rogn, gjerne på lysfat. Men det er jo ROGNEBÆR-LIK, så det blir liksom ikke helt den samme kosen. Synes nå jeg.

Da jeg var liten, da spiste jeg bær. Jeg elsket blåbær og jordbær, jeg frydet meg over å spise rips til jeg fikk tårer i øynene.. og en sjelden gang, stort sett når jeg var så godtesyk eller sulten at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre (utenom å smøre en brødskive, tydeligvis), da spiste jeg rognebær. Det smakte aldri godt, og jeg måtte stort sett tvinge de i meg, men i nøden spiser fanden fluer. Og når Monica var sulten spiste hun rogn.

Jeg var på tur med barnehagen for en stund siden, og vi fant en del rogn på bakken. “Se! Tomater!!! Masse tomater!!!!”, ropte barna. “Det er rognebær”, sa jeg. “Er de giftige?”, spurte barna. Og jeg ble så veldig lei meg på rognen sine vegne. Stakkars små, barna vet ikke en gang hva de er, og nå de får vite det, så tror de at de skal dø.

Nå som jeg har blitt voksen, så bruker jeg bærene bare til å se om det kommer mye eller lite snø til vinteren. Og til og med der feiler de litt. For hva er egentlig riktig? Jeg har hørt alt mulig, jeg. Lite rogn betyr mye snø, mye rogn betyr mye snø. Ingen vet riktig hva som er sant, og meningen med rognebærenes liv blir bare mindre.

Så nå vil jeg slå et slag for disse stakkars, mattrøde bærene. Jeg vil at du skal gå ut, finne et tre, plukke noen bær, også spise de. Også skal du si høyt og tydelig: “Mmmm.. for noen deilige bær! Myyyyyye bedre enn jordbær! Og penere. Ja! ROGNEBÆR ER GODT! For et meningsfylt liv de har! For en tragedie at jeg ikke har spist de før!”.

Og på den måten kan det hende du gjør et lite bær litt lykkeligere enn det var, og kanskje hele rognebærtrefamilien får det bedre, det blir bedre stemning der oppe, og kanskje litt mindre krangling, og da kan du vite at du har gjort en forskjell den dagen, at du har gjort en HEL FAMILIE litt gladere (og da vet alle at gode ting vil skje med deg). Også kan du gå videre til livet ditt, og høyst sannsynlig oppleve særdeles god karma.

Så. Hva venter du på? Sett i gang!

“Min helt” på Migrapolis

I går var det endelig tid for at jeg fikk se hvordan møtet med helten min ble vist på tv. Jeg hadde eksamensnerver hele dagen, og skalv vel stort sett som et aspeløv fra morgen til kveld. Men så gikk det jo bra!

For det første hadde min kjære fått beskjed av moren sin om å tenne stearinlys og støtte meg denne kvelden, så det gjorde han. Han holdt meg tett inntil, og lot meg slukke lyset, sånn at jeg ikke skulle bli flau (i mørket er alt lov!). Og han sa flere ganger at dette gikk fint, og at han likte programmet. Og.. vel.. det gjorde alt så mye lettere. Det er jo ingen tvil om at det er viktig å ha kjæresten på sin side, når man snakker på tv om at man har drømt om å gifte seg med en redningsmann.

Inntrykket mitt etterpå (etter å ha sett det to ganger, jeg er en skikkelig dårlig “å-jeg-har-vært-på-tv-og-det-er-vel-ingen-big-deal-jente”!) er at dette gikk fint. Jeg er glad for at Migrapolis har klart å fange det viktigste i historien, og at de var tro mot hvordan jeg ønsket at reportasjen skulle bli. Jeg innser at jeg ler ganske mye, smiler med HELE munnen.. HELE tiden, og at jeg skravler ustoppelig. Hvorfor ikke la denne gode ambulansesjåføren slippe til litt, liksom? Vel.. jeg hadde jo tenkt på hva jeg skulle si i tre år, så jeg var livredd for å glemme noe. Så da sa jeg visst alt med en gang. Litt sånn: “hei, du får ikke noe håndhilsning, men jeg vil du skal vite at du betyr mye for meg”. Også snakker jeg så rart. Litt østkantdialekt, på en måte. Merkelig. Egentlig syns jeg at jeg virket litt rar, jeg. Sær, på en måte. Men alle sier at jeg var meg selv (!), så da antar jeg at det er slik jeg er. Og det er helt greit. Jeg vil heller være en sær dame som smiler med alle tenna, enn en dame som sitter pertentlig på stolen sin og humrer høflig.

Sånn ellers var jeg ganske bekymret for hvordan jeg skulle SE ut. En ting er det man sier, en annen ting er hvordan man ser ut når man sier det! Kameramannen fikk beskjed mange ganger om at han måtte filme meg noen kilo lettere. Det klarte han vel ikke helt (han er jo ikke tryllekunstner, stakkar), men innimellom syns jeg ikke at jeg var så tjukk. Og sminka var helt ok, særlig på avstand, og kanskje mest øyenbrynene mine. Høhø. Jeg hadde jo selvsagt tidenes kviseutbrudd dagen før de kom og filmet, ansiktet mitt kan jo merke med en gang noe stort skal skje. Jeg lover dere. Den gangen jeg gifter meg, så kommer jeg til å ha et ansikt bestående av 90% kviser! Uah.

Jaja. Uansett. Jeg har fått så mange hyggelige kommentarer og mailer og meldinger og alt sammen etter dette, og både jeg, familien min og ambulansesjåføren er enige om at dette gikk bra. Så da deler jeg linken, sånn her:

Hvis dere vil se programmet, så er innslaget med meg sånn ca. tjue minutter ut i sendingen her. 

Programoversikt

Oisann. Nå er det sånn cirka kjempe lenge siden jeg har skrevet igjen! Sorry.

Det jeg vil fortelle nå, er at jeg har funnet ut når programmet på Migrapolis skal gå! Fikk en magefølelse i dag, og når jeg sjekket, så sto det jammen på nettsidene deres. Torsdag 20. september klokka halv elleve.. da sitter jeg høyst sannsynlig og griner, spiser sjokolade, og nekter samboeren min å komme hjem. Mhm. Man er ikke kjent som dramaqueen uten grunn! Bare det å se filmingen fra den gamle leiligheten min blir jo rart. Nå bor jeg et helt annet sted, sammen med kjæresten min, og livet føles så fryktelig annerledes. Også vet jeg at jeg driter meg ut. Helt, helt sikkert. Jeg ble så trygg på de som filmet, og sånn egentlig er det kanskje litt skummelt.

Men men. På en annen side, det er snakk om en halv time, det er to andre historier med, så det vil i praksis si at jeg kanskje ser fem-ti minutter med meg. Og det får jeg jo tåle.

Mhm!

Omtale av Heynature Brightening Mask Cleanser og Aqua Brightening Gel

For en stund siden lurte den anerkjente hudpleie-guruen Hilde Christina på om noen ville teste noen produkter for henne. Jeg rakk opp hånden, og var faktisk den som fikk prøve! Da ble jeg egentlig litt starstruck, og jeg bestemte meg for at dette skulle testes skikkelig. Jeg har tatt oppgaven min svært alvorlig, og her kan dere lese omtalen min.

Jeg fikk altså to produkter. En cleanser og en gel fra Heynature. Jeg har lest litt, og forstått at dette skal være gode merker, som har fokus på et mest mulig naturlig produkt. Det er laget i Korea.

Uansett. Jeg har testet disse to i noen uker nå, og jeg er fryktelig usikker på om jeg liker dette, eller ikke. Det er et eller annet som ikke stemmer. Altså, dere vet hvor vanskelig det er å finne en bra kjæreste? Akkurat like vanskelig syns jeg det er å finne gode hudpleieprodukter. Man skal liksom ha en x-faktor, noe som gjør produktet helt MAGISK. Og det har jeg ikke funnet her.

Jeg kan begynne med Oxygen Brightening Mask Cleanser. Den kan kjøpes på amazon.com til under en hundrelapp. Den lukter godt, syns jeg. Skikkelig friskt og herlig, og det er en fryd å ta det på. Den har pumpe, noe jeg elsker. Det gjør alt så lettvint. Man skal visstnok pumpe 3-4 ganger (jeg syns ikke det er nok, så har prøvd å bruke mer, men det blir liksom aldri helt nok? Merker ihvertfall at flasken ikke holder så lenge..!), også massere det inn i huden. Når det kommer i kontakt med oksygen, så skal det komme bobler, står det på esken. Det gjør det ikke. Det blir på en måte borte i huden, føler jeg. Men når man skylder av med vann, så kommer det litt skum, og man føler seg ren og fin etterpå. Heynature påstår å fjerne sminken, og det gjør den nesten. Det er litt igjen, men mindre enn ved andre cleansere jeg har brukt.

Jeg har kombinert til fet hud, og innimellom liker huden min å lage litt kviser i t-sonen. Bare sånn for å gjøre meg litt fortvilet. Derfor må jeg være ganske forsiktig med hva jeg bruker, og jeg er fornøyd med å ha funnet Origins, for det funker som bare det. Men etter noen uker med Heynature, så er det litt urenheter igjen. Ikke mye, men noen. Porene mine er ikke akkurat mindre heller, jeg syns nesten det er tvert i mot. Som at jeg har fått flere? Jeg vet ikke om det er jeg som er paranoid, men jeg liker ikke sånn huden min ser ut uten sminke nå om dagen.

Så er det Aqua Brightening Gel‘en. Den kan kjøpes på amazon.com til 150 kr. Det står følgende på esken: “This lightweight quick-absorbing blent provides a burst of moisture to soothe and re-plump skin with a luminous glow. It makes skintone brighter and moisturises skin all day.” 

Jeg er mer positiv til denne enn til cleanseren, selv om det er vanskelig å si hvilken av de som har gitt meg urenheter. Antagelig er det begge. Men jeg har også merket at jeg har en finere glød i huden min enn jeg har hatt på lenge. Jeg har fått komplimenter på at huden min ser fin ut, og jeg kan se det selv også. Jeg har kanskje et par flere kviser, men ellers er hudens struktur veldig fin. Jeg har en jevnere farge, og føler meg bra. Og det er jo ikke verst når man sliter med kviser! Den er god å ta på, og huden føles frisk og fin etter påføring. Den trekker fort inn i huden, så det er greit å sminke seg etterpå. Alt i alt er denne ganske så fin!

Så, jeg får vel kanskje konkludere litt.

Jeg tror disse produktene er noe som kan passe godt for de med tørr/kombinert hud (jeg sliter ikke med tørr hud, men det står jo at dette skal være bra for dem), og for de som ikke sliter med urenheter. Jeg liker godt hvordan huden ser ut, men selvsagt trekker det ned at jeg har fått de fordømte kvisene tilbake. Pluss for at det skal være naturlig, jeg liker slike fokus.

Sånn. Da var min aller første omtale skrevet. Moro!

Uvant

Jeg lå i min skjønneste søvn, når jeg plutselig våknet med et smell. EN VEPS!!!! EN VEPS KRASJA I NAKKEN MIN!!!!!!!!!! Krise.

Men så hørte jeg litt bedre etter, også var det bare kjæresten min som hadde en litt rar lyd i nesa.

No. 7 Rapid Spot Rescue

Å!! HALLELUJA! Jeg tror jeg har oppdaget et mirakel!

Dere vet de der kvisene? Også kalt selvtilltisknekkerne? Jeg har dem. Sånn innimellom, mye mindre enn før, men fortsatt noen ganger. Huden min blir visst aldri helt fornøyd, den, enda så mye tid og penger jeg bruker på den. Storforlangende greie.

Men, og det er her dere må holde dere fast, jeg har funnet noe som kan stoppe det! Ja, det er helt seriøst. Det skal ikke forebygge, som så mange andre kremer, det skal stoppe. Som forhindre at det kommer. Ah!

Når jeg merker at jeg får en kvise, det gjør litt sånn vondt på haka for eksempel, så smører jeg ganske enkelt på No 7 Rapid Spot Rescue (kjøpte det på Boots apotek for litt over hundre kroner, men finnes helt sikkert billigere på nettet), og voila.. den er borte til neste dag. Helt seriøst. Den ER det! Jeg brukte den senest i går, og jeg hadde helt glemt at jeg holdt på å få en kvise, jeg. Jeg bare kom på det nå, liksom. Og jeg som har ligget og gitt meg selv mentalt bank tidligere. Litt sånn “åneiåneiåneiånei! Og nå som det snart er fest/helg/ferie!” Men nå.. var det glemt. Glemt!

Jeg sier bare… magisk!