Mas om den Gyldne Q. Igjen.

Men jeg lover: dette er antagelig siste gangen. Jeg er nemlig i duell igjen, denne gangen mot intet mindre enn NRKbeta. NRK! Noe sier meg at slaget allerede er tapt. Jeg mener, jeg har kanskje greid å slippe unna lisensen i noen år, men dette kan fort bli for stort. Selv for meg.

Sånn, forresten. Jeg syns vi burde lage en lov mot å la slike store få være med i konkurranser. De overskygger fullstendig min fjasete følelsesblogging.

Vel vel. Jeg ber ydmykt om deres stemme. Både i poll og kommentarfelt, om jeg skal ha noen sjanse. Hva dere får til gjengjeld, spør du?

Hvis jeg går videre, lover jeg et bilde av meg selv i lite klær. Eller med masse klær, om det er mer ønskelig. Hah. Hvem kan vel motstå det.

STEM HER!

Ærlige barn

“Hei!”, sier jeg smilende. De sitter rundt tegnebordet, og ingen sier et ord. De sitter bare og ser på meg, stirrer slik som bare barn kan.

“Hva er det?”, spør jeg. “Du har noe blått oppe på øyet ditt”, sier hun ene.Jeg spør om hun ikke mener under øyet, for der vet jeg at jeg kan være blå noen dager. Men, nei, hun mener over. Jeg tar meg til øyet. Jeg har da ikke noe blått der? Med ett skjønner jeg at hun mener eyelineren min. Jeg bestemte meg for å pynte meg litt ekstra i dag, og har tatt på en tykk og fin strek, samt en litt mørkere øyenskygge enn jeg normalt pleier å ha. “Åh, du mener oppe på øyenlokket? Det er bare sminke, det.”, sier jeg.

“Ta av deg den sminken med en gang”, sier hun. De andre barna nikker storøyd.

Jeg skal være som jeg pleier, tydeligvis.

Mitt budskap til verden

Den flotte Thomas Moen gjør noe vakkert. Han ønsker at vi skal ta bilde av oss selv sammen med et budskap vi ønsker å dele med verden. Jeg elsker det.

Her er mitt bidrag:

Og nå er det deres tur. Hvem som helst, alle som har noe på hjertet. Vis det frem.

Den Gyldne Q

Okei. Nå trenger jeg deg.

Jeg har kommet videre i bloggkåringen Den Gyldne Q, og jeg håper inderlig på å få noen stemmer denne gangen også!

Egentlig liker jeg ikke å tigge etter stemmer. Det føles så smått, på en måte. Som om jeg er liten. Men så liker jeg enda mindre å ikke få stemmer i det hele tatt, og jeg har fått en stor motstander, da er valget lett.

Snille, søte, gode deg. Stem her!

Du kan stemme både i poll og i kommentarfelt. Man får visst ekstrapoeng for stemmer i kommentarfelt, så de stemmene er uvurderlige! Og mens du stemmer på meg (høhø), syns jeg du kan gi en stemme til de andre også. Det er mange gode blogger der!

Og som takk for stemmen din, tenker jeg at jeg kan trekke et englekort for deg! Bare legg igjen en kommentar her, så skal jeg trekke så fort jeg har mulighet. Deal?

Er det lenge siden du har sett meg i dag?

Hun er en slik som ofte leker med dukker, og som elsker å bli lest for. Hun er stille, rolig, og hun lager sjelden eller aldri bråk. Hun gjør nesten alltid som hun skal, hun er pliktoppfyllende, omsorgsfull, snill og god. En flink pike. Litt slik jeg var da jeg var liten, kanskje.

Vi har vært på eventyr sammen. Vi møtte Fritjof, en liten flue som satt på veggen utenfor kjøkkenet, og som hvisket så lavt at bare voksne kunne høre han. Han var egentlig på vei til Syden, sa han, slik fuglene er. Men så fløy han litt feil, og han hadde mistet kofferten sin, og han var fortvilet. Vi måtte fortelle at han hadde endt i Norge, og vi måtte si at dette ikke var noe lurt sted å være nå. Her ville det bli kaldt og ekkelt, sa vi. Vi pekte ut hvor han burde fly, og begge vinket når han begynte den lange reisen. Etterpå løp vi på jakt etter revespor. Hun fant mange spor, hele tiden, og hun husket plutselig at hun hadde møtt reven natten før, da hun var i barnehagen sammen med moren og faren. Jeg husket plutselig at jeg også var der da, men at vi ikke hadde møttes fordi vi var på forskjellig side av huset.

Senere, noen dager kanskje, sto hun plutselig foran meg.

“Hei”, sier hun. “Hei”, svarer jeg, og jeg bruker navnet hennes, smiler og rufser henne i håret. Jeg pleier ofte å gjøre det. “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”, spør hun, og jeg svarer at “Ja, nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg, jeg har lurt på hvor du har vært, jeg har tenkt på deg!”, også tar jeg en klem av henne, og sier at det er godt å se henne igjen.

Hun har begynt å gjøre det ofte. Nesten hver dag. Hun sier ikke alltid hei, noen ganger står hun bare foran meg, før hun spør “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”

Og jeg vet at hun ber om å bli sett.

En morsom utfordring

En av de jeg liker veldig godt her i bloggverden, den yndige frøken Plosiv, har utfordret meg på et meme. Det er et sånt meme jeg har håpet at noen ville tagge meg på. Og hvorfor? Fordi det handler om meg, og jeg får lov til å legge ut bilder av ting jeg liker og misliker. Ypperlig når man er en selvsentrert blogger med skrivesperre.

Slik ser altså oppgaven min ut:
1. Skriv 10 ting om deg selv.
2. Legg ut 1 bilde som er et av dine beste minner. Fortell om det.
3. Legg også ut et bilde du liker, og fortell hvorfor.
4. Også et bilde du IKKE liker, og hvorfor du ikke liker det.
5. Så utfordrer du 5 til.

Noe om meg:

Ti ting om meg er altfor mye. For hvem er det egentlig som leser så lange lister? Og har jeg så mye spennende å komme med? Nei. Jeg har knapt ett eneste punkt.

Så jeg korter ned til fire, og tar ansvaret om noen har lyst til å anklage meg for å ødelegge et meme.

1. Jeg blir 26 år i slutten av desember. Og jeg er allerede komfortabel nok med alderen til at jeg sier at jeg har blitt det allerede. Jeg tror det kan være fordi jeg stadig blir sjarmert av eldre menn.

2. Før var det godt å bli kalt “nyutdannet”, det lå liksom litt fravær av ansvar i det. Nå blir jeg derimot provosert når folk insisterer på at jeg er ung og nyutdannet. Jeg har jobbet i tre år med rusmisbrukere og jeg er faktisk nærmere 30 enn 20 nå (det siste brukes kun som argument her, ellers vil jeg stå urokkelig på at jeg er nærmere 18 enn 30).

3. I februar har jeg vært singel i fire år. FIRE! For en uke siden var jeg stresset over at jeg ville ha kjæreste, denne uken ønsker jeg derimot å være singel for alltid. Jeg er med andre ord litt svingende rundt dette.

4. Forrige helg kalte en fyr puppene mine for “massive”. Han mente det som et kompliment, og jeg tok det som et.

Et bilde jeg får gode minner av:

Disse bildene representerer egentlig alle de gangene jeg treffer venner. Jeg elsker å være sammen med positive, livsglade folk, og det er bare slike jeg har i livet mitt nå!

Her sitter vi på Peppe’s i Lillehammer. Jeg har brukt mange timer på det stedet oppgjennom årene! Herlig skravlested.

 

Dette er av gamle kolleger. De kom på besøk for et par helger siden, og det var herlig å se de igjen!

Et bilde jeg synes er fint:

Dette bruker jeg som bakgrunn på dataen min. Foruten at jeg har en forkjærlighet for både humler og giraffer, gjør de sterke fargene meg glad.

Et bilde jeg ikke liker:

Jeg tar masse bilder av meg selv. Og kanskje litt ekstra mange når jeg er på forspiel. Og det er helt greit, det, hadde det ikke vært for at jeg har en tendens til å konstant ville vise tungen min! Det er da ikke noe fint. Hm. Jeg aner at jeg har blitt smittet av den godeste Rybak?

 

Alle som føler seg kallet kan godt gjøre denne. Det passer ypperlig som litt tidsfordriv!

Om å miste han jeg aldri hadde

Han var alt jeg hadde drømt om. Eller kanskje det jeg ikke hadde drømt om. Noe  annerledes, nytt, noe jeg aldri hadde tenkt var mulig. På en måte. Jeg vet ikke helt. Alt jeg vet er at jeg kom til meg selv etterpå. Det var mørkt, og jeg var sårbar. Jeg blir det, litt lei meg, når jeg skjønner at det snart skal ta slutt. Jeg merker det i hele rommet. Det blir litt kaldere, litt mer utrygt. Jeg lukker meg igjen, bittelitt, for jeg merker at alt er på vei til å forandres.

Jeg ville ikke si for mye, så jeg holdt han. Hardt. Jeg klemte, begravde ansiktet mitt i halsen hans, og jeg sa ingenting. Kjente lukten av parfymen, ville forsøke å huske, gjøre så jeg aldri ville glemme. Oss to, den kvelden.

Jeg visste at øynene mine ville fortelle alt, så jeg lukket de hardt igjen. Selv om jeg visste at han, bare i løpet av den korte tiden vår sammen, allerede hadde sett det meste. Han var en slik som åpnet meg. Fikk frem alt det jeg forsøker å gjemme, det jeg vil spare til den jeg vet blir min.

Jeg var redd for å glemme, så jeg åpnet øyene. Jeg måtte se litt til, måtte forsøke å huske alt dette. Jeg ville se nok til at jeg kunne lukke øynene igjen og allikevel se han, allikevel kjenne de følelsene, sommerfuglene, alt det som så sjelden kommer.

Og han så på meg, og jeg så at han leste. En åpen bok.

Han spurte hva jeg tenkte på, og jeg greide ikke å hindre det. Ærligheten, åpenheten, håpet. Jeg greide ikke å lyve, for øynene mine hadde alt sagt det.

“Jeg skulle ønske vi kunne hatt mer tid sammen”, sa jeg. Og jeg visste at det var begynnelsen på slutten.

Styrke

“Å bli sterk skal være vondt”, sier jeg til meg selv, “det er nettopp sånn man blir sterk”.

Jeg sitter ute. Det er mørkt, og jeg er alene. Jeg tar lange trekk av sigaretten min, trøster meg litt med den. Den får meg til å puste. Ellers kjennes det som om jeg ikke får det til, det å puste. Det er som om magen er fylt med en stor og svart klump, og at det ikke er plass til noe annet der. Den kan ligne på en ball av aske, den klumpen. Halsen er sår, og det kjennes ut som jeg kommer til å gråte. Jeg kniper hardt igjen øynene. Sitter slik en stund, før munnen vrenger seg litt. Nedover, gråtemunn. Jeg åpner øynene, kjenner at det vil være greit å gråte. Men de er tåreløse, det eneste som kommer er noen tørre hulk.

Jeg får ikke gråte.

Jeg stumper røyken. Slukker nøye hver minste glo, har det ikke travelt. Forsøker å tenke på hva jeg skal gjøre, men er liksom lammet.  Det eneste jeg greier er å kjenne etter hvilke følelser jeg har. Jeg kjenner igjen sinne, sorg, redsel og skam. Det er de aller verste følelsene jeg vet om. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem.

Men jeg vet at det blir bedre for hvert minutt, at det er nå styrken skapes.

Jeg reiser meg. Bruker god tid. “Inn, så vil dagene, kveldene, nettene gå, og jeg kan snart ha blitt sterk”, tenker jeg.

Det blir bedre snart.

For å bedre min dårlige bloggsamvittighet

Tro meg, bloggen min er ikke alt jeg har dårlig samvittighet for. Det aller meste har fått lide de siste ukene. Jeg har ikke tvitret, ikke vært på Facebook, ikke holdt kontakt med venner i Fredrikstad, og knapt møtt venner i Lillehammer. Familien ser meg kun oppreist når jeg tusler til og fra do/røyk/matsted, og selv Paulo Coelho-bøkene mine er skuffet over meg. Jeg tror faktisk at den eneste som er fornøyd med å ha min fulle oppmerksomhet er tven. Sånn foruten jobben, selvsagt.

For, ja. Jeg har begynt for fullt i den nye jobben. Absolutt alt jeg har av energi går med på å være pedagogisk riktig. Jeg tenker jobb fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden, og selv da slutter jeg ikke. Jeg drømmer faktisk om det om natten også (utrolig hvor mange gode ideer man får i drømme, forresten). Og på jobb tenker jeg hele tiden. Jeg lærer hvert minutt, hvert sekund, og hodet mitt er liksom bare helt åpent, åpent for alt jeg skal lære meg. Og midt oppe i alt dette er jeg ute i all slags vær, og jeg har fått mer frisk luft de siste to ukene enn jeg har fått i løpet av hele mitt voksne liv. Og jeg trives så godt, og jeg føler meg veldig, veldig, veldig betydningsfull.

Vel, poenget er: alt jeg orker er å dele med dere er en morsom video av Morten Ramm.

Om snøen

Jeg syns synd på snøen. I dag har den våget seg til Lillehammer, og hele byen uffer og akker seg. Den er visst ikke velkommen enda, den hvite roen.

Og jeg tenker at det må være som å komme på fest som den minst populære gjesten.

Kanskje har hun vært spent, snøen. Kledd seg pent, pyntet seg. Tatt på den hviteste fargen, den reneste lukten, følt seg frisk, ren, klar for å møte folk.

Det er gått mange måneder siden sist, og hun gleder seg til å kjenne varm hud igjen, til å snike seg ned i nakker og sko. Kanskje, hvis hun er heldig, vender en eller annen ansiktet opp mot henne også. Hun elsker å falle ned på slike ansikter.

Men når hun kommer, så ser hun at alle rynker på nesen, pakker jakkene tett rundt seg, tar på seg lue, skjerf, votter, alt for å ikke komme i nærheten av henne. Hun overhører de hviske at det er umulig å bo i Norge, at hun ødelegger den fine høsten de har hatt, at oktober jammen ser ut til å bli en kald og trist måned. De sniffer ut i luften, som om hun lukter vondt, enda hun virkelig har strevd med å være fin nok, mens de sier at hun skulle reise tilbake dit hun kommer fra, at hun aldri skulle kommet.

Hun blir usikker- Kanskje hun ikke er like fin som de andre? Kanskje de har rett, at hun er litt for tidlig ute? Hun forsøker å fokusere på at barna i det minste er glade ut for å se henne. Men mødrene snakker sammen, lavt, og de sier at hun har kommet altfor tidlig, at hun ikke er ønsket, at det hadde vært best om hun hadde ventet et par måneder til, at de lurer på hvordan de skal holde ut vinteren, om den kommer allerede nå.

Værmeldingen sier at det er spådd sludd på ettermiddagen. Det er fordi hun vil hjem. Hun vil ikke være på en fest hvor alle mumler om at hun ikke skulle vært der, hvor alle så åpenlyst synes hun er frastøtende. Hun tar av seg den hviteste fargen og den reneste lukten, og hun blir brun. Hun lar høsten gløde litt til, og hun angrer seg dypt på at hun kom så tidlig. Nå skal hun vente i to-tre måneder til, minst, før hun får kjenne huden igjen. Kanskje til jul, sukker hun. Kanskje. Det kan hende menneskene mener hun er bra nok da.

Hun enser ikke de få som synes hun gir lys og varme til den mørke høsten, og som gleder seg til neste gang hun kommer.

Og hun vet ikke at når hun kommer neste gang, sånn rundt juletider, vil menneskene klage over hvor sen hun er. At hun kunne la de få en jul uten snø! Så egoistisk og ekkelt gjort av henne.