Julegledesdrepere

Det er den tiden på året igjen. Sukk. Den tiden butikkene så smått (?) begynner å gjøre seg klare til jul, og den tiden jeg selv begynner å få en uimotståelig trang til å føle på julen. Jeg har allerede hørt på julesanger, jeg har smilt av å se julemarsipan i butikken, jeg er godt i gang med julegaver, ønskeliste og andre lister, og gleder meg virkelig til årets høydepunkt. Jul er for meg en fantastisk tid, og noe jeg gleder meg til. Lenge.

Men så ser jeg det. En gruppe på facebook med bare de aller kjipeste og sure menneskene som finnes. Grinchens følgesvenner! Gruppen heter noe sånn som «vi som ikke liker at julen begynner i oktober», og består egentlig bare av surmaget klaging. Bilder av juledekorasjoner og negative og latterliggjørende kommentarer under. En ytret faktisk «kan vi ikke bare droppe hele julen, da?». Hør, hør, sa resten av Grinchenfolket. Sukk, sukk og dobbeltsukk, sier jeg!

Jada, det er ikke helt feil, det de sier. Julen begynner ikke før i desember, og hvis man finner julepynt i september, så er jeg enig i at det er vel tidlig. Jeg er også klar over at det finnes mange, både barn og voksne, som ikke gleder seg til denne høytiden. Den kan være vanskelig for mange, med sitt press om at alt skal være perfekt, både familie og hjem. Men for alle de andre burde det ikke være noe annet enn en glede. Det handler om innstilling, mener jeg. Julen er gratis fridager, for oss som jobber i en A4-jobb. Den er en mulighet til å sette seg litt tilbake, til å nyte ekstra tid med familien sin, og til å vise at man setter pris på hverandre. Alt det andre trenger ikke å ta energien, det er det faktisk du som velger.

Mange kaller den tiden som nå nærmer seg for «julestress». Til det svarer jeg: STOPP! Julen er ikke mer enn du gjør det til, og det er ingen krav om at ting skal være perfekt lenger. I gamle dager var det kanskje sånn, med rundvask og slakting og bare rosiner og en appelsin til godteri. Men i dag, så velger du helt selv. Hvis du ikke rekker å vaske rundt kjøkkenet, ja.. så la det være, da! Det er ingen som dømmer deg for det, og hvis du har noen i livet ditt som gjør det, da ville jeg tatt et langt og hardt blikk mot det forholdet, og eventuelt tatt et lite oppgjør.

Mange klager på at vi er for opptatte av gaver. Hvis du ikke har råd til dyre gaver, jammen så ikke kjøp dyre gaver, da! Lag noe selv, finn noe billig på ebay, bare finn på et eller annet. Det viktigste med gaver er ikke gleden over en ny mobil, eller noe annet dyrt. Det er gleden over å få noe som en person har valgt ut helt spesielt til deg! Det er gleden over å se ansiktet til familien din, når de åpner din gave. Sommerfuglene i magen når du lurer på om de liker det, om du har klart å finne den rette gaven i år også. Dersom du ikke en gang klarer å se gleden av å gi, da blir jo livet trist!

Så mitt budskap er: IKKE klag over at julen bare er stress og mas! Om ikke annet, så tenk på hva Nissen hadde sagt. Han stresser jo som bare det, med reinsdyr og hele pakka. Men han tar det med et smil, han. Tenk så lei seg han hadde blitt hvis han hadde hørt deg!

Om å være på loppemarked

Det er lørdag, og klokken er kvart over tolv. Jeg og min søster kjører fort og effektivt, jeg tar en halv røyk, før vi småløper inn døren. Innenfor er det allerede fullt av folk, og vi innser at vi er for trege. Vi kommer ikke først nå heller.

Ja, jeg snakker selvsagt om loppemarked. Rettere sagt: høstens aller største høydepunkt, loppemarkedet til Hammartun Skolekorps, i selveste Håkons Hall. Det største loppemarkedet i Lillehammer by.

1385182_10153320294470099_26503700_n

Jeg og min søster har vært ute en vinterdag før, og vi har med oss hver vår kurv. Da blir det lett å få tak i det man har lyst på, og man kaster ikke bort unødig tid på å ta i mot pose fra de frivillige, og dessuten er alle hender relativt frie. Ja, vi har definitivt vært ute en vinterdag før!

Klokken går, og det begynner å bli trangt. Køen strekker seg helt ut, og alt jeg kan se bak meg er en vegg av folk. Plutselig slår dørene opp, og jeg hører liksom et kollektivt gisp. Endelig! Jeg havner selvsagt bak en gammel mann, og en dame med krykke. Kurven min dytter borti alle, og jeg sier «unnskyld, huff, unnskyld!» til alle som kommer i min vei. Samtidig klarer jeg ikke annet enn å presse bittelitt, for jeg vil så inderlig gjerne inn! Jeg kikker på alle som løper, og himler med øynene til søsteren min. Før jeg innser at vi ikke er noe bedre, der jeg ser ryggen hennes i det hun løper bort til lekene. Jeg følger haltende (ja, jeg var der med en senebetennelse, ja…) etter, og stormer bort til pyntetingavdelingen. Det kan jo være noen skatter her! Herregud, jeg kan jo finne gull!

Akkurat da glemmer jeg faktisk alt rundt meg. Jeg finner noen flotte glass, og forter meg å legge de i kurven min. Ved siden av er det noen lysestaker. De må bli med meg hjem, de vil jo passe perfekt på et lysfat! Albuene mine er litt spisse, og jeg kaster meg over det jeg vil ha. Det gjør de andre også.

Det er bord på bord på bord med en million fine ting, og jeg blir nesten høy av å være der. Ting er billig, og jeg har råd til det jeg vil ha. Ingen bekymringer, bare deilig, materialistisk glede! Jeg ser gamle damer, unge menn, små barn, hele familier, alle sammen leter etter noe de vil ha. Det er litt fint at de er her, de også. Det er flere enn meg som liker å kjøpe brukt.

Etter tjue minutter i en slags tåke finner søsteren min meg. Jeg vandrer hvileløst mellom alle pyntetingene, og jeg er fortsatt gira. Det er hun også. Hun har funnet puslespill og leker til jenta si, og vi er så lykkelige som man bare kan bli av et godt loppemarked. Vi går på cafeen, og kjæresten min møter meg. Jeg har en følelse av at han vil se hva jeg drasser inn i huset, og kanskje hindre enda flere boller og telysestaker. På cafeen kikker vi på tingene, en etter en. Noe må legges tilbake, det meste får bli. Beinet mitt gjør vondt, og jeg skjønner at jeg burde hente krykkene. Det vil jeg ikke, for da er ikke armene mine ledige til å finne ting. Jeg må ha armene mine her.

Så vi vandrer litt til, og plutselig er vi ferdige. Vi går i kassen, og betaler usle 150 kr for en kurv full av ting. Hun bak kassen er fornøyd, og vi stråler. Dette var den dyre dagen, i morgen er alt billigere.

For ja. Dagen etter står vi der igjen. Denne gangen enda litt tidligere, enda litt lenger fram i køen. Fortsatt bak en gammel mann, og en dame med krykke (de samme? Hvem vet!), fortsatt med overraskende spisse albuer når det gjelder. Og vi kommer ut med både full kurv og et par små-møbelaktige greier. 130 kr i dag, og jeg føler meg rik.

Jeg tror jeg er avhengig av loppemarked, og jeg vil aldri, aldri, aldri blir frisk! 

887015_10153291410515167_1355694142_oDette er det som ble med oss hjem etter dag 1. Alt har fått en plass, til og med eplet (som rett og slett er stygg….. styggpent?!) skal få bli her. Glassene drikkes av, og jeg er fornøyd med at kjæresten min tror de er svarte. De er lilla, men det trenger ikke han å vite.

 

1381832_10153293729450167_606759293_n

1150284_10153293736515167_1892873358_n

Dette bildet er fra dag 2. De røde lysestakene tålte ikke oppvaskmaskinen (det skjer meg ALLTID!), og er nå blanke. Oh well. Aviskurven passet ikke der jeg skulle ha den, men ellers er alt himmelsk bra. Jeg ser på det hver dag, og det gjør meg lykkelig. 

 

 

Så glad blir jeg når jeg finner små glass. Jeg elsker alt som er bittelite, og da må det rett og slett bli sånn at vi har noen shotglass. Selv om jeg ikke shotter.

 

 

 

1375691_10153301745820167_1914898393_n

Jeg har fått bruk for vinballong-kurven, akkurat som jeg håpet. Vi måtte ommøblere stua litt, men det gikk bra. Jeg har en tålmodig samboer. Kurven brukes til pledd, og den er lekker. Lekker! Ti kroner kostet denne herligheten. 

 

 

PS. Hvis du bor sånn cirka i Lillehammer, så kan du melde deg på gruppen «Loppemarked og garasjesalg i Lillehammer og omegn«, som jeg og min søster lagde på Facebook. Der holder vi hverandre oppdatert om når det er slike herlige lykkerus-loppiser. Du finner den HER.

Når du spør om jeg skal ha barn

Visste du at hver gang du spør meg om jeg ikke skal ha barn snart, eller om jeg kanskje er gravid (blunk, blunk!), så føler jeg at du sier at jeg er feit? Og gammel? Feit OG gammel? Og visste du at du ikke er alene om å si sånne ting til meg? Jeg har telt. Sånn cirka to ganger i uka sier en eller annen at jeg burde få barn/at jeg kanskje er gravid. I løpet av en måned blir det åtte ganger, og i løpet av et år 96 ganger. Folk har mast på meg i godt over et år nå, så jeg kan trygt anta at jeg har hørt dette minst hundre ganger allerede. Er det rart jeg blir lei?!

Hver gang jeg får dette velmenende «dere skal ikke ha barn snart, da? Hæhæhæ!», så blir jeg like overrasket. Noen ganger sier til og med folk «jeg trodde du var gravid, jeg», og jeg lurer på hvorfor de tror det er greit å si sånn til meg. En ting er at jeg tar det som en fornærmelse, siden jeg faktisk har lagt på meg en god del i det siste (samboerkilo), men jeg tenker også på alle disse som ikke kan få barn. Hvor mange ganger stikker folk kniven inn i hjertet deres, vrir rundt, og ler? Det må være grusomt.

Jeg har bestemt meg for svaret mitt på disse spørsmålene mange ganger. Når jeg ligger i senga om kvelden og irriterer meg over å ha blitt mast på enda en gang, da fantaserer jeg om noe sånn som dette: «NEI! NEI! Jeg HAR ikke tenkt å bli gravid! Og jeg er ikke gravid heller! Se! Jeg røyker! Ro ned sladderet ditt! Jeg har vært sammen med kjæresten min i to små år, og vi har det da ikke travelt! Dessuten.. Hvem vet om vi kan få barn en gang? Ikke jeg! Jeg aner ikke… så drit i å spørre meg, og ikke mas! Jeg vil ikke måtte svare deg, jeg vil ikke stå til rette for deg, du har ikke en dritt å gjøre med de valgene jeg tar, for de er mine. Ville du likt om jeg spurte deg en million ganger om du var gravid? JEG ER IKKE GRAVID, JEG ER TJUKK!»

Ah. Sånn skulle jeg svart, vet dere. Men det gjør jeg ikke. I stedet blir jeg falmende og febrilsk. Jeg prøver å forklare at vi vil vente, at vi vil gifte oss først, at vi vil ha et litt bedre grunnlag før vi får en til inn i familien. Jeg forteller at jeg vil gjøre meg ferdig på videreutdanningen jeg har begynt på, og at jeg vil ta lappen. Jeg lar disse folkene få alle svarene, til og med de jeg syns er for personlige. Jeg forteller at han ikke er klar, men at jeg godt kunne vært det. Og det fortjener de faen ikke.

Så. Denne er til alle dere der ute som har spurt eller tenker på å spørre om jeg er gravid: Nei. Jeg er ikke det, og jeg kommer ikke til å bli det på lenge, lenge. Jeg har en lang resept med p-piller igjen. Den gangen jeg blir gravid, så skal jeg si fra, jeg. Og jeg skal ikke vente i tre måneder en gang, for det tror jeg ikke du takler. Så bare stol på meg, når det er noe å fortelle, så skal jeg si det. Og i mellomtiden vil jeg gjerne at du vender oppmerksomheten tilbake til deg selv. Okei?

Julegavetips

Jeg er tilbake! 

I dag skal jeg skrive om noe som jeg tenker på ganske mye om dagen. Nemlig jul. Jeg begynner alltid tidlig med juleforberedelser, og i år er intet unntak. For to dager siden snek jeg meg til å høre på julemusikk, og for to uker siden begynte jeg å handle julegaver. Om noen uker tipper jeg at jeg har pyntet til advent, også er vi gang. Hoi, jeg er så glad i jul!

Vel, det kan jo hende det er flere enn meg som er tidlig ute (og hvis ikke, vil jeg anbefale deg å komme i gang!), og jeg tenkte jeg at jeg kunne starte bloggingen min igjen med å skrive om julegavetips!

1. Bladkongen.no – Jeg vet ikke hvor mange år jeg har tenkt på å gi et abonnement på blad til pappa, jeg!? Jeg har fortsatt ikke fått ut fingeren, men et år (i år?) så SKAL han få det. Han som kanskje er den aller vanskeligste å kjøpe til!

Pappa liker å lese, han er glad i å holde seg oppdatert, og tenk så fint å finne et blad som passer akkurat han! Det blir jo personlig også, og gaven varer hele året. Jeg elsker tanken på personlige gaver, som viser at jeg har tenkt på, og valgt ut, noe helt spesielt til en person… Nå har jeg litt lite peiling på manneblader, men jeg tenker at dette ville vært helt genialt. Jeg er sikker på at han elsker å lese om isolasjon, verktøy og sånne mannemann-ting. 

Kan forøvrig nevne at et abonnement på Stella, Style mag eller om interiør ville vært en ypperlig gave til meg. Just saying. 

2. Ebay.com – man kommer ikke unna denne himmelen av en kjøpeorgasme! Jeg kan bruke TIMER på å vandre rundt her inne, og mange av julegavene kjøper jeg her. Det er rimelig, hvis man er flink til å lese nøye og litt realistisk (kjede til ti kroner?), så finner man også god kvalitet her. Farmor skal blant annet få disse tøflene. Jeg liker å søke på «personalized»-etellerannet.. det aller meste kan graveres med navn, eller gjøres personlige, og det er litt prikken over i’en på julegaver, syns jeg! 

3. Kicks.no – sminke! Oh my! Jeg ønsker meg sånn ca. alt her. Alt! Dessverre er ikke så mange av de rundt meg opptatt av sminke, så blir lite julegaver herfra, men jeg anbefaler å kikke på merkene Mac, Make Up Store, Too Faced og The Balm. Blushene fra The Balm er magiske. Sukk! Kan også nevne iherb.com og echemist.co.uk, som er gode sider som har absolutt ALT du kan tenke deg. Til en ganske så rimelig pris. Real Techniques-sminkekoster fra iherb, og hudpleie fra Vichy, Bioderma og La Roche Posay fra echemist. Nam! 

4. Etsy.com – dette er den hjemmelagde versjonen av ebay. Her setter kun fantasien grenser, og man kan finne utrolig mye fint! I fjor kjøpte jeg dukker til tantebarnet mitt, laget som familien hennes (jeg beskrev nøye hvordan jeg ville ha dem). Pappa’n hadde Lillehammer Ishockeyklubb-tskjorte, og mamma’n hadde flette i håret, og jeg hadde store øredobber og paljettkjole. Hun skjønte hvem som var hvem med en gang, og det var utrolig gøy! Barn leker jo ut følelsene sine, så det er en flott måte å snike seg til å se hvordan hun tenker om oss i familien også. Selgeren finner dere her

5. Epla.no – og dette er den norske versjonen av etsy. Litt stivere priser, men jeg har funnet helt unike ting her! I år skal mormor få et fancy strikkepinnefutteral til å oppbevare strikkepinnene sine i (regner med det er trygt å skrive her, siden hun ikke er så bevandret på internett). Stilig?! 

Ja, det var de jeg kom på akkurat nå. Skal ikke se bort fra flere slike innlegg, tror jeg. Har dere noen gode gaveideer? 

Jeg er så ukul!

image

Se hva jeg fant!!! Ble tipset om at vi var i «se og hør», og måtte (så ukul er jeg, faktisk) kjøpe bladet. Og, joda.. Der var vi! Under «ukas høydepunkt». Jeg hadde SÅ lite funka som kjendis, for dette syns jeg var skikkelig tøft.

Rognebær

For noen dager siden kom jeg til å tenke på rognebær. Disse stakkars bærene, som egentlig ingen liker/bryr seg om. Eller, jeg tror ikke folk liker de. Jeg hører liksom aldri noen skryte av at de har laget deilig rognebærsyltetøy, eller at de har drukket et nydelig glass med rognebærsaft. Men hvem vet. Det kan jo være noen raringer der ute, som liker den bitre og triste smaken de gir. Sånn ellers vet jeg at folk liker å pynte stuen sin med rogn, gjerne på lysfat. Men det er jo ROGNEBÆR-LIK, så det blir liksom ikke helt den samme kosen. Synes nå jeg.

Da jeg var liten, da spiste jeg bær. Jeg elsket blåbær og jordbær, jeg frydet meg over å spise rips til jeg fikk tårer i øynene.. og en sjelden gang, stort sett når jeg var så godtesyk eller sulten at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre (utenom å smøre en brødskive, tydeligvis), da spiste jeg rognebær. Det smakte aldri godt, og jeg måtte stort sett tvinge de i meg, men i nøden spiser fanden fluer. Og når Monica var sulten spiste hun rogn.

Jeg var på tur med barnehagen for en stund siden, og vi fant en del rogn på bakken. «Se! Tomater!!! Masse tomater!!!!», ropte barna. «Det er rognebær», sa jeg. «Er de giftige?», spurte barna. Og jeg ble så veldig lei meg på rognen sine vegne. Stakkars små, barna vet ikke en gang hva de er, og nå de får vite det, så tror de at de skal dø.

Nå som jeg har blitt voksen, så bruker jeg bærene bare til å se om det kommer mye eller lite snø til vinteren. Og til og med der feiler de litt. For hva er egentlig riktig? Jeg har hørt alt mulig, jeg. Lite rogn betyr mye snø, mye rogn betyr mye snø. Ingen vet riktig hva som er sant, og meningen med rognebærenes liv blir bare mindre.

Så nå vil jeg slå et slag for disse stakkars, mattrøde bærene. Jeg vil at du skal gå ut, finne et tre, plukke noen bær, også spise de. Også skal du si høyt og tydelig: «Mmmm.. for noen deilige bær! Myyyyyye bedre enn jordbær! Og penere. Ja! ROGNEBÆR ER GODT! For et meningsfylt liv de har! For en tragedie at jeg ikke har spist de før!».

Og på den måten kan det hende du gjør et lite bær litt lykkeligere enn det var, og kanskje hele rognebærtrefamilien får det bedre, det blir bedre stemning der oppe, og kanskje litt mindre krangling, og da kan du vite at du har gjort en forskjell den dagen, at du har gjort en HEL FAMILIE litt gladere (og da vet alle at gode ting vil skje med deg). Også kan du gå videre til livet ditt, og høyst sannsynlig oppleve særdeles god karma.

Så. Hva venter du på? Sett i gang!

«Min helt» på Migrapolis

I går var det endelig tid for at jeg fikk se hvordan møtet med helten min ble vist på tv. Jeg hadde eksamensnerver hele dagen, og skalv vel stort sett som et aspeløv fra morgen til kveld. Men så gikk det jo bra!

For det første hadde min kjære fått beskjed av moren sin om å tenne stearinlys og støtte meg denne kvelden, så det gjorde han. Han holdt meg tett inntil, og lot meg slukke lyset, sånn at jeg ikke skulle bli flau (i mørket er alt lov!). Og han sa flere ganger at dette gikk fint, og at han likte programmet. Og.. vel.. det gjorde alt så mye lettere. Det er jo ingen tvil om at det er viktig å ha kjæresten på sin side, når man snakker på tv om at man har drømt om å gifte seg med en redningsmann.

Inntrykket mitt etterpå (etter å ha sett det to ganger, jeg er en skikkelig dårlig «å-jeg-har-vært-på-tv-og-det-er-vel-ingen-big-deal-jente»!) er at dette gikk fint. Jeg er glad for at Migrapolis har klart å fange det viktigste i historien, og at de var tro mot hvordan jeg ønsket at reportasjen skulle bli. Jeg innser at jeg ler ganske mye, smiler med HELE munnen.. HELE tiden, og at jeg skravler ustoppelig. Hvorfor ikke la denne gode ambulansesjåføren slippe til litt, liksom? Vel.. jeg hadde jo tenkt på hva jeg skulle si i tre år, så jeg var livredd for å glemme noe. Så da sa jeg visst alt med en gang. Litt sånn: «hei, du får ikke noe håndhilsning, men jeg vil du skal vite at du betyr mye for meg». Også snakker jeg så rart. Litt østkantdialekt, på en måte. Merkelig. Egentlig syns jeg at jeg virket litt rar, jeg. Sær, på en måte. Men alle sier at jeg var meg selv (!), så da antar jeg at det er slik jeg er. Og det er helt greit. Jeg vil heller være en sær dame som smiler med alle tenna, enn en dame som sitter pertentlig på stolen sin og humrer høflig.

Sånn ellers var jeg ganske bekymret for hvordan jeg skulle SE ut. En ting er det man sier, en annen ting er hvordan man ser ut når man sier det! Kameramannen fikk beskjed mange ganger om at han måtte filme meg noen kilo lettere. Det klarte han vel ikke helt (han er jo ikke tryllekunstner, stakkar), men innimellom syns jeg ikke at jeg var så tjukk. Og sminka var helt ok, særlig på avstand, og kanskje mest øyenbrynene mine. Høhø. Jeg hadde jo selvsagt tidenes kviseutbrudd dagen før de kom og filmet, ansiktet mitt kan jo merke med en gang noe stort skal skje. Jeg lover dere. Den gangen jeg gifter meg, så kommer jeg til å ha et ansikt bestående av 90% kviser! Uah.

Jaja. Uansett. Jeg har fått så mange hyggelige kommentarer og mailer og meldinger og alt sammen etter dette, og både jeg, familien min og ambulansesjåføren er enige om at dette gikk bra. Så da deler jeg linken, sånn her:

Hvis dere vil se programmet, så er innslaget med meg sånn ca. tjue minutter ut i sendingen her